Barn trenger EQ-barnehager

/, EQ-barnehage/Barn trenger EQ-barnehager

med fokus på emosjonell intelligens

Av Herdis Palsdottir

Nå vil jeg fortelle om mine tanker rundt barndommen, uten filter, uten å holde igjen eller skrive det som jeg tror at andre vil lese.

Min opplevelse er at vi i generasjoner, ja kanskje i all tid har undervurdert barndommen.  At vi har undervurdert at barn fra fødsel og helt frem til 7-års alderen først og fremst er følelsesvesener.  Det vil si at de er i følelsene sine døgnet rundt. At de ikke tenker logisk i denne alderen, men at de er sårbare fordi de tror på alt som den voksne sier og tar det personlig.

Den dagen som vi voksne tar på alvor at barn under 7 år først og fremst er følelsesvesener, den dagen tror jeg at vi vil gå inn for å møte ALLE barnas følelser med respekt.

Nei, det er ikke noe som heter feil følelser!

Alle følelser er riktige for den som eier følelsen!

Se for deg et barn som gråter.  Da jeg var småbarnsmor i forrige århundret så var sannheten at: det var sunt for barn å gråte.  Ja, de fikk til og med sterkere lunger når de gråt!

 

Denne sannheten opplever jeg at vi voksne har forkastet. Men hva er årsaken til at jeg opplever til stadighet, i det offentlige rom, at barn gråter og at de voksne overser barnets gråt / følelser? Denne væremåten hos den voksne får store konsekvenser for barnet.  Hva er det som barnet lærer? Jo, barnet lærer: Mine følelser er ikke viktige!

Barn kopierer sine omsorgspersoner.  Når den voksne velger å overse barnets følelser lærer barnet å gjøre det samme. Barnet opplever avvisning fra den voksne og lærer å avvise seg selv.  Ja, det blir dobbel avvisning. Dette er bakgrunnen for at barn som opplever avvisning fra den voksne blir helt fra seg. Barnet blir fortvilet og velger ubevisst enten å snakke den voksne etter munnen og blir lydige eller, motsatt å gå i opposisjon og dermed bli oppfattet som vanskelige barn.

Vi er som kjent våre følelser.

Våre tanker er våre sannheter eller kunnskap i en gitt periode. Våre tanker er ferskvare. De går før eller siden ut på dato.  Våre tanker byttes ut når vi får ny kunnskap eller ny innsikt innen et gitt område.

Våre følelser derimot er vårt kompass i livet.

Den internasjonalt anerkjente celle-biologen Bruce Lipton skriver i sin bok  ”Intelligente celler” at over 80% av våre valg, store og små valg, tas med utgangspunkt i våre følelser.  Barn trenger derfor å omgås voksne som tar egne og barnas følelser på alvor slik at de kan kopiere en slik væremåte.

Voksne og barn som tar egne følelser på alvor, tar valg i livet som er riktige for dem.

Du er kommet til verden for å leve ditt liv, men for å kunne gjøre nettopp det trenger du å ha kontakt med ditt kompass – med dine følelser.

Nå vet vi at grunnlaget for den emosjonelle intelligens (EQ) eller selvfølelse formes i alderen frem til 7 år. Når et barn blir født har det alle sine grunnfølelser med seg.

Det vil si: glede, sinne, redsel, lyst og sorg. Men for barnet er de fem grunnfølelsene som en suppe. Barnet vet ikke hva de ulike følelsene heter.  Barnet har ikke utviklet evnen til å analysere den enkelte følelsen.  Barnet har ikke tilegnet seg en god måte å ivareta den enkelte følelsen på. Barn er født med alle forutsetninger for å kunne skape nære, kjærlige og slitesterke relasjoner.  Men hvordan i all verden kan et barn utvikle gode relasjoner med mindre det kopierer en voksen som evner å skape slike glederike relasjoner?  Derfor trenger voksne som er sammen med barn å ha tilegnet seg stor grad av emosjonell intelligens (EQ).

Jeg er overbevist om at i fremtiden vil det bli et krav om at alle som arbeider med barn har stor grad av emosjonell intelligens. Slik at barna kan kopiere slike voksne.  Voksne som har det godt med seg selv og de mennesker som de har i sitt liv.

Hvis jeg var rektor på en ungdomsskole og jeg intervjuet en lærer som ønsket å jobbe som mattelærer på min skole, da ville jeg være opptatt av at vedkommende kunne mattepensum for aldersgruppen. Hvis jeg tar denne tenkningen fra skolen til barnehagen, og jeg tar på alvor at barn i barnehagealder og året før er følelsesvesener.  At de i denne alderen lærer å ta sine følelser på alvor eller motsatt at de lærer fra de voksne å pakke bort egne følelser, da synes jeg at det er innlysende at fremtidens barnehage har medarbeidere med høy grad av emosjonell intelligens.

Ved EQ Institute har vi en utdanning som heter EQ-kompetanse. De voksne som går der treffes én dag i måneden i ett år, alternativt to sammenhengende dager annen hver måned i ett år. Eller to sammenhengende dager og to ganger fire dager over ett år. I løpet av året får deltakerne anledning til å fremme egen emosjonelle intelligens slik at de lettere kan anerkjenne og møte egne og andres følelser på en god måte.

Min påstand er at: den måten som du møter deg selv på, slik vil du også møte andre. Derfor går utdanningen ut på å øke egenkjærligheten til de som deltar. Studentene får anledning til å bli bedre kjent med seg selv, sine følelser, og dermed får den enkelte større forutsetninger for å kunne ta godt vare på seg selv / egne følelser.  Dermed kan den voksne også møte barna på en ærlig måte med stor gard av kjærlighet.  Du og jeg kan ikke gi noe til andre som vi ikke har.  Jeg tenker at det er utopi å tro at jeg kan møte meg selv på en måte og alle andre på en annen måte.

Jeg tror at vi står på terskelen til en helt ny måte å møte barn på.  En måte hvor vi voksne tar 100% ansvar for relasjonens kvalitet når vi er sammen med barn.  Et eksempel på dette opplevde jeg da jeg var i en leketøysbutikk med ett av mine barnebarn.

Mitt barnebarn (5 år) kom bort til meg med et armbåndsur med bilde av Elsa fra ”Frost” filmen på urskiven. Uret hadde sølvrem og en prislapp på 450,- kr.

Hun: Jeg vil ha denne.

Jeg: Oj, det forstår jeg godt. Jeg synes også at den er fin, men jeg vil ikke kjøpe den.

Hun: Har du ikke penger?

Jeg: Jo, jeg har penger, men jeg vil ikke kjøpe den.

Hun: (Så trist ut) Jeg vil ha den.

Jeg: Jeg vet det, men jeg vil ikke kjøpe den.

Hun: (Begynte å gråte høyt og la seg ned på gulvet.)

Jeg: (Satte meg ned på en liten stol.) Jeg forstår godt at du synes at det er trist og jeg kan godt forstå at du trenger å gråte.

Hun: (Gråt høyt)

Jeg: (Tok barnet i armene og lot henne gråte ferdig, mens jeg klappet henne på ryggen.)

Hun: (Sluttet gradvis å gråte) Hva skal du kjøpe?

Jeg har i mitt voksne liv valgt å fremme min emosjonelle intelligens slik at jeg kan møte meg selv, mine barnebarn og andre på en ivaretagende måte ved å anerkjenne alle følelser.  Og nå brenner jeg for å hjelpe de voksne som selv ønsker det å tilegne seg større grad av egenkjærlighet.

I fremtidens barnehage ser jeg for meg at personalet har primærfokus på å fremme barnas emosjonelle intelligens slik at de kan ta valg som er gode for dem.  I den nye Rammeplanen for barnehagene står livsmestring som et viktig mål.  Jeg tenker at det som jeg skriver her handler om livsmestring.  Et barn som har det godt med seg selv og andre vil utvikle godt språk og ha alle forutsetninger for å lykkes.

Dagens barn blir morgendagens voksne, i en verden hvor stor grad av emosjonell intelligens vil være forutsetningen for å lykkes i en pulserende verden der den enkelte trenger stadig å forholde seg til andre mennesker.

La oss sammen hjelpe dagens barn til å utvikle stor grad av emosjonell intelligens og dermed legge grunnlaget for livsmestring.

Kommentarer

kommenter

By |2018-01-29T15:00:59+00:00 10. januar 2018|Blogg, EQ-barnehage|

Leave A Comment