Et samfunn livredd for følelser

//Et samfunn livredd for følelser

Av Dora Thorhallsdottir

Jeg mener at vi er alt for redde for følelser i vårt samfunn. Alle de vanskelige følelsene, som sorg sinne, redsel, ensomhet, fortvilelse.. lista er lang over følelser vi egentlig ikke tåler så godt. Hvor kommer det fra, hvordan er det blitt slik?

I svært mange generasjoner har følelser vært et ikke-temaer i familier, noe folk har lært at de skal ha kontroll på. Styre, ikke vise for mye. Etter snart 12 år som terapeut, der temaet gjerne er hva slags oppvekst en person har hatt, så er det helt påfallende og åpenbart at følelser har generelt ikke hatt noe særlig plass, fordi det har vært så mange voksne som ikke har tålt de. Bit tenna sammen og lat som om alt er greit!

Spørsmålet blir: Er det egentlig et problem? Ja, når du f.eks lærer at det ikke er plass til sorgen din som barn, så har du ikke lært deg en god måte å møte din egen sorg på, når du etterhvert blir voksen.

Jeg var på et kjøpesenter nylig og hørte en hjerteskjærende gråt fra et barn. Jeg så bort til der lyden kom fra og så en mor som kjeftet på sønnen. Hun skrek til han at nå måtte han se og ta seg sammen. Slike ting skjer hele tiden. Overalt. Foreldre som lærer barna sine at følelsene de har er feil. Jeg forstår at mange er slitne og at det er ikke alltid du har overskudd til å tåle følelsene som kommer, men likevel: vit at barn, særlig frem til 7-års alderen, utvikler i den tiden sine mønstre i forhold til sine følelser. Hvis du som barn blir frarøvet muligheten til å bli møtt på følelsene, da vet du ikke hvordan du kan møte dem som voksen. Da har du ikke hatt rollemodeller som har vist deg en god måte å håndtere følelser på. Hvis du hører og opplever som barn: «Det er lov å være deg. Jeg er her. Jeg ser at du er lei deg. Kom her og sett deg på fanget, jeg ser at du har det vanskelig». Får du oppleve det som barn, ja, så blir det din indre dialog når du er voksen og er i sorg. Du tillater deg å være deg. Du kritiserer ikke deg selv, men anerkjenner deg selv. Og får det dermed så mye bedre, enn å kjøre på med en selvkritiker om at du må ta deg sammen. At følelsene dine er feil. Det er en stemme som faktisk ikke er din, men en stemme du har overtatt fra de voksne fra da du selv var barn.  «Hammeren» du fikk kjenne på som barn, overtar du som voksen, og fortsetter å mentalt slå.

I min jobb er fokuset på å bearbeide vonde følelser, hente frem det såre og vonde, gå gjennom det, snakke, gråte, få de ut. Og dermed få «tømt begeret», slik at det ikke tar plass lenger. Slik at det ikke frarøver deg glede og energi, for det er det som skjer når vi har ufølte følelser i kroppen. Utrolig ofte når jeg spør: var det ingen som så deg da du var barn? En som tålte hele deg? Svaret er så altfor ofte: Nei. Følelsene ble kritisert, fremfor akseptert. De ble ikke tålt fordi de voksne ikke tålte sine egne følelser, og da blir jo også andres følelser skumle. Og fremmede.

Det finnes utallige eksempler på hvor kort vi har kommet til å håndtere følelser på en konstruktiv måte. Et eksempel skjedde med en barndomsvenninne av meg. Hun fant barnet sitt død i sengen sin i 2016 og ringte 113 umiddelbart. Hun var hysterisk. Selvfølgelig var hun det, hvem ville ikke ha vært det i en slik situasjon? Vet du hva som møtte henne da hun ringte? Gjentatte ganger ble hun fortalt at hun måtte roe seg ned. Ro deg ned! sa de. Hvor var empatien? Etterhvert kom politiet. Og hva gjorde de? Hun var så ute av seg, at hun ble tilbudt valium. Hun takket nei flere ganger, hun var i sjokk. Og var i starten på en sorgprosess uten sidestykke. Hun trengte ikke å roe seg, hun ville være tilstede, ikke skru seg selv av. Men presset på å ta valium fortsatte, helt til hun ga opp og sa ja.

Vi har en ganske utrolig kropp, den kan avreagere og faktisk sørge for at traumer ikke fester seg i kroppen, men da trenger man som menneske å la de følelsene som kommer, få komme. Ikke sette lokk på dem. For da fester de seg. Det viser absolutt all traumeforskning og erfaring. Likevel er følelser så skumle for så mange, at det er det vi tyr til: prøve å døyve fremfor å tåle. For vi er dessverre så redde for andres følelser, særlig når de er voldsomme. Alt et menneske som kjenner på sorg, sinne eller redsel trenger, er at noen tåler dem. Står i det. Forstår. Ikke dømmer, men er der.

Et hjelpeapparat som virkelig hjelper, trenger at de som jobber der evner å møte seg selv på samme måte. De trenger å tåle egne følelser, for å tåle andres.

Dessverre går mange rundt og tror at vonde følelser som blir tatt tak i, fører til at man klikker. At man kanskje blir helt koko. Frykten for å bli gærn, er så alt for utbredt. Jeg må legge lokk på alt sammen, for det er så mye! Vel, hvis du gjør det, er det ikke rart om du sliter. En doktorgradavhandling skrevet av legen Anna Louise Kirkengen heter «Krenkede barn blir syke voksne». Veldig enkelt fortalt: krenkede barn som ikke får bearbeidet sin barndom blir fysisk syke som voksne. Konsekvensene av at vi er så redde for å ta tak i de vonde følelsene, er med andre ord enorme!

Det er ikke slik at alt rakner når du tar tak i de vonde følelsene. Nei, du blir ikke lagt inn på galehus. Det er en gammel sannhet som det er på høy tid å ta livet av. Det er fra en urgammel tid at vi var så redde for følelser.

Vi har dessverre et samfunn som forherliger de «positive» følelsene. Blide, glade mennesker er de som får mest plass i medier, de er mest synlige, det er der fokuset vårt er for tiden, i alle kanaler. Det vellykkede. Overfladiske. Perfekte. Ukeblader og aviser er fulle av «sånn får du super kropp, lag den perfekte desserten, hvordan se 20 år yngre ut og hvordan innrede det perfekte soverommet.» Det er jo ikke rart mange føler seg feil. Vi glemmer at vi er mennesker, og da går livet opp og ned. Det er ikke bare sol. Det er regn, sludd, mørketid og mange grå dager. I sosiale medier virker det som om det er juli med knallvær hele tiden. Sånn er ikke livet. Og det vet vi jo!

Men glemmer det ofte, og tror at alle andre er så lykkelige i ett sett. Det skrives ut lykkepiller til mennesker som trenger mest av alt å bli snakket MED. At noen spør: hvordan har du det, egentlig? Og som virkelig lytter. Når det kommer til sinne, er det også tabu. Bare se på reaksjonene Navarsete fikk da hun ble sint for et par år siden. Hun ble en nasjonal vits, tenk at hun ikke klarte å styre temperamentet sitt! Hvordan kom vi dit at de fleste har fått det for seg at sinne er en følelse som skal undertrykkes til enhver pris og kan kun vises når du kjører bil? Ja, da kan du skjelle ut sjåfører i øst og vest, men for guds skyld kun inni bilen. Jeg kommer ikke på en eneste annen arena hvor sinne er tillat.

Vi sykeliggjør helt normale menneskelige svingninger. Det er noe som de fleste holder hemmelig. Sliter alene. Til og med mennesker i sorg over å ha mistet noen som stod dem nær, forteller at de kjenner på et press på å ha kommet videre i livet bare noen måneder etter begravelsen. Det er som om vi har laget et samfunn der det bare er plass til de glade. Det går ikke! Ingen er det hele tiden, men du verden så mange som later som. Og det er ingen lett oppgave, da blir det mange som ender med å flykte. Når følelsene banker på, og vil ut, døyver mange de med mat. Overspising øker. Andre velger alkohol, som sin flukt. Eller jobber alt for mye, gjør noe hele tiden, eller kanskje trener ekstremt mye for å slippe å komme tett på seg selv og følelsene som kommer med stillheten. Det er ikke mer mystisk enn at det er følelser som vil ut.

Mitt tips er: Få følelsene ut. Tillat deg å være deg. Vær i det, tål dem, snakk til deg selv om du var verdens beste mamma/pappa som møter følelsene med ubetinget kjærlighet. Si til deg selv: det er lov å være meg. Jeg gjør så godt jeg kan. Nå er jeg lei meg og det er greit. Prøv å ikke stikke av, for det er bare å utsette.

Det er kanskje ikke behagelig der og da, men det er ikke farlig. Når vi kaster lyset på trollet, sprekker det. Vær åpen, si hvordan du har det til de du har i livet ditt. Del. Ikke bare kommer du nærmere de menneskene du snakker med, du får det mye bedre. Og ikke minst: du blir minnet om at du ikke er alene. Alle mennesker har sine ting. Det de kaver med. Du har en normal reaksjon på noe som har vært unormalt.

Kanskje et forsinket nyttårsforsett for 2018 kan være å tåle dine egne og dermed også andres følelser bedre. Så får vi et mer hjertevarmt samfunn, hvor det er mer plass til hver enkelt og så mange slipper å gå rundt og være redde for å bli avslørt for at de er menneske, som ikke er perfekt. Ingen er det. Heldigvis.

 

 

 

Kommentarer

kommenter

By |2018-01-29T15:00:57+00:00 21. januar 2018|Blogg|

Leave A Comment