Av Daghild Beate Tonning

Det er lett å dømme andre, være forstå seg på klok, utenifra. Utenifra er det lett å komme med løsninger, velmenende råd og en fasit for det som er det riktige. Jeg har nok selv vært den som raskt har kommet med råd, har villet hjelpe andre, i beste mening, men ser nå at ting ikke alltid er så enkelt. Når det gjelder helsen er det ikke bare å spise sunnere, få frisk luft og tenke positive tanker. Det hjelper, men er ikke alene løsningen.

Ens personlige historie og mentale bagasje synes ikke, men om den tar for mye plass er det ikke rom for så mye annet. Jeg har nå erfart selv, etter mange år med ulike behandlinger at de fleste har en kortvarig virkning. EQI har endret meg.

Gammel bagasje og historie som ikke gjør meg godt har trengt å bli bearbeidet. Det er ikke en enkel jobb, ingen quick fix, men jeg er glad for hver terapi, fordi jeg har nå erfart at det da blir plass til noe nytt. Lykken får plass.

I januar i år stoppet alt opp for meg, bom stopp. Det å møte veggen føles ikke dekkende og riktig, for meg føltes det som om livet stoppet opp. Jeg klarte ikke å tenke, hodet var ”borte”, jeg gråt i to måneder i strekk og klarte ingenting.  Fysisk kjentes det ut som noen hadde tappet meg, tappet ut alt av krefter, tankene, det føltes helt tomt. Når jeg nå vel et halvt år etterpå ser tilbake, virker det så rart. At jeg ikke orket tv, lyder, musikk, slit å gå trapper. Det er veldig rart hvordan kroppen finner veien ut. Den måtte det, for jeg stoppet ikke opp selv.

Jeg har i alle år vært forgiftet av flink pike-syndromet. Ikke en sykedag på jobb, alltid møtt opp tidlig og gått sent. Gjerne jobbet litt på kveldstid i tillegg og har villet gjøre det bra. Har tidligere tenkt at det MÅ til, men etter at jeg begynte på EQ Institute og lærte at vi ikke MÅ noen ting, det handler om hva vi VIL. Så har en del endret seg. Jeg VIL være en god mor for barna mine, jeg VIL ta vare på meg selv, være en god kone og jeg VIL fortsatt gjøre en god jobb, men da trenger jeg å justere meg litt. Ikke gjøre alt som før, jeg trenger å justere forventingene til meg selv. Dette er ikke en jobb som er gjort over natten, men jeg VIL leve og da trenger jeg noen endringer i livet mitt. Jeg har to små jenter og de betyr alt for meg, jeg VIL først og fremst at de skal ha en frisk mor som er der for dem. Jobb og alt annet kommer nå i tredje rekke, barna i andre rekke, for først trenger jeg å prioritere MEG.

Jeg er på riktig vei.

Litt av bakgrunnen for min tunge vei:

Tapet av ufødte barn

Det var en sorg så stor, som jeg ikke ville meg vedkjenne

Tapet av barn jeg aldri fikk se eller klemme

Tapet var veldig tungt å bære

Selv om de aldri ble nære

Jeg prøvde igjen og igjen

Men kroppen ville de fjerne

Gråten stoppet opp fordi

Jeg skulle ikke klage

Mange der ute hadde

Tyngre sekker å klare

Når det hoper seg opp

Klarer kroppen å si stopp

Gråten trenger å komme

Slik at sorgen får romme

Det liv jeg så gjerne

Ønsket i 9 måneder å bære

Hjertet mitt begynner igjen å gi meg litt varme

Etter flere år med kulde og kvalme

Det vil jeg tårene mine få takke

Det er de som får sjelen min til å snakke

 

 

 

Kommentarer

kommenter