Enda en historie om hvor fælt syriske flyktninger har det?

//Enda en historie om hvor fælt syriske flyktninger har det?

Enda en historie om hvor fælt syriske flyktninger har det?

– Ja, og vi trenger det

Av Dora Thorhallsdottir

Jeg er absolutt en av dem som lett hopper over artikler/blogg om nød i fattige land. Jeg er så definitivt en av de som til stadighet går rett i klikke-fella med kjendiser, velger ofte å lese om nok en Trump skandale eller for den saks skyld meningsløs info om hvordan jeg har skrellet en eller annen frukt feil hele livet. Jeg orker stort sett ikke elendighetsbeskrivelser.  De fattige, langt der borte tenker jeg ofte (litt flaut å si): dette angår egentlig ikke meg. Ja, de har det grusomt, men jeg orker ikke helt å forholde meg til det, for jeg kan jo ikke gjøre noe med det.

Men så dro jeg dit. Til landet som har Syria og Israel som sine naboer. Der hver 3. person i landet er flykning.

Dette er en flyktningleir. Det er ikke alltid de bor i telt, her har de stuet sammen 1200 mennesker i det jeg vil kalle en helvetsblokk av sement. Det stinker urin og privatliv eksistere ikke. De problemer jeg har i livet ble umiddelbart helt meningsløse i møtet med hva syriske flyktninger opplever. De trenger sårt hjelp, det er så viktig at vi ikke glemmer dem!

 

De har hatt en strøm av flyktninger fra 1947 og er for å si det mildt, veldig lei av å være venterommet for millioner av flyktninger som ingen vil ha. Libanon. Et land på størrelsen med Rogaland fylke. Et veldig lite land, med fryktelig mange som ikke er derfra. Men som bor der år etter år i de mest nedrige, tarvelige og fattigslige områdene, der det er så kjipt og fælt at jeg vet egentlig ikke helt hvordan jeg skal beskrive det.

Dette er ikke en artikkel for å gi noen dårlig samvittighet. Det er ikke for å si: send penger! (Eller, altså, det hadde vært fint), men først og fremst for å si: vi må ikke glemme de. Syriske flyktninger har flyktet fra krig og ikke da det var noe light-utgave av den, med noen skudd i det fjerne. Nei, de drar ikke før huset de bor i er blitt sprengt i filler og risiker livet for å komme seg vekk. Mange dør på veien, men de som kommer seg over grensen bor nå i områder der enhver regissør som skal lage film om hvordan det er å leve i Helvete, har de perfekte kulissene.

Og midt i et slikt grusomt sted bor Asia på 9 år. I det jeg traff henne, krøp hun inn i hjertet mitt og er blitt der.

Nydelige Asia som jeg traff i forbindelse med Juleaksjonen på TV2, for Røde Kors som sendes 16.des. Om du vil hjelpe henne og andre i like fortvilet situasjon, send FADDER til 2272 (275,- i mnd).

 

Jenta som tar vare på sin storesøster som er multihandikappet OG sine tre yngre søsken på 6, 3 og 1 år. Hun er småbarnsmor i en alder av 9. Moren til Asia, slik jeg opplevde henne, har fullstendig gitt opp og er helt apatisk. Hun har vært vitne til hjerteskjærende, grusom slakt av slekten sin og mannen hennes er ute og leter etter jobb, i et land ingen ansetter flyktninger, så det blir en og annen svært underbetalt strøjobb. Han er ikke mye hjemme. Og hjemme, hva er det? Jo, et rom. Uten dør, bare et forheng. Det er sementgulv med et tynt teppe og provisoriske vegger. Der bor to voksne og fem barn.

På disse få kvadratmeterene bor fem barn og to voksne. Et hardt gulv og provisoriske vegger, med et forheng som dør.

 

Det er der de spiser også (jeg spurte moren og de veksler mellom ris og makaroni, det er det de har råd til). Det er der de lever. 24/7. De har bodd der i tre år. Det er farlig å reise utenfor pga vold mot syriske flyktninger. De er inne på det rommet, hele dagen. Joda, de kan gå ut derfra. Og ”boltre” seg på en sementplass sammen med de 1200 andre som bor der.

Jeg kan fremdeles ikke fatte at det går an å leve sånn. Det er resultatet av en forferdelig krig, som pågår fremdeles. Og hvis det var en ting de voksne jeg snakket med sa, så var det at de føler at ingen bryr seg om dem. Verden trekker på skuldrene og har nok med seg og sitt. Og jeg skjønner det. Jeg har vært sånn selv. Det måtte en flytur til Libanon og se det med egen øyne til for at jeg skulle våkne og tenke: vi KAN gjøre noe. Vi KAN bry oss mer. Vi KAN velge en organisasjon som bidrar der, ved å bli f.eks fadder eller vippse et engangsbeløp. Det er ikke det at jeg tror at vi ikke bryr oss egentlig, de er bare så langt unna og da glemmer vi fort i en hverdag som sluker oss med alt det vi driver med.

Vi fikk lov til å komme inn i en annen «leilighet» for å snakke sammen i en sofa, der det å ha et møbel blir sett på som ren luksus.

 

Jeg ble i løpet av to dager litt kjent med lille, store Asia, som jeg så inn i øynene og lovet å hjelpe. Ved å fortelle om henne. Og dermed forhåpentligvis vekke en lyst til å gjøre noe. For tro meg, det trengs. Så fra bunnen av hjertet mitt, på vegne av tapre Asia, vær så snill å vis at vi bryr oss. Gjør det på din måte. Og vit at du gjør verden bedre. Ikke tro at du ikke kan påvirke andres liv, for det kan hver og en av oss. Mer enn vi tror. Hvis vi er mange nok, så kan andre Asia-jenter og gutter merke det. Og det fortjener de. Noe så inn i helvete, der de faktisk bor.

Foto: Røde Kors

(Første gang publisert i Kamille 2017)

Kommentarer

kommenter

By |2018-01-29T15:01:06+00:00 30. november 2017|Blogg|

Leave A Comment