Livet før og etter EQ-kompetanse

/, Utdanning/Livet før og etter EQ-kompetanse

Livet før og etter EQ-kompetanse

Vi har ikke eksamen på EQ-kompetanseutdanningen, men i begynnelsen av skoleåret får studentene en oppgave som de senere fremfører for klassen på slutten av skoleåret. Oppgaven er å finne frem til et barn, ungdom, voksen eller seg selv som de ønsker å møte på en ny måte for å få en bedre relasjon med. Når en har valgt personen, så er oppgaven å skrive: Hvem velger jeg? Hva er det jeg ser? Hva ønsker jeg å gjøre? Hva gjorde jeg? Hvordan har det gått? Tanken er at jeg kun kan forandre min væremåte hvis jeg selv vil. Jeg kan ikke forandre andre mennesker, men ved å møte andre på en ny måte så kan ting skje.


Praktisk oppgave skrevet av student på EQ-kompetanseutdanningen:

Livet før og etter EQ-kompetanse

Da jeg fikk i oppgave å følge en person gjennom året på EQ-kompetanseutdanningen tenkte jeg med en gang på mamma og min søster. Det var helt klart at jeg måtte ha dem som prosjekt – de slet i relasjonen med hverandre, med pappa og med omverdenen generelt. Når jeg etterhvert skjønte at jeg ikke kunne forandre andre, sto det klart for meg at prosjektet: Det var meg!

Før spurte jeg verden: Hva er det dere vil at jeg skal ville?
Nå spør jeg: Hva vil og ønsker jeg?

Før så jeg på barnebilder av meg selv og kjente avsky.
Nå ser jeg på barnebilder av meg selv og kjenner godhet og kjærlighet.

Før trodde jeg at det å elske seg selv var egoisme og selvopptatthet.
Nå skjønner jeg at det å elske seg selv er å romme seg selv, akseptere seg selv og anerkjenne følelsene som dukker opp.

Før trodde jeg at det var jeg som kunne hjelpe mamma og pappa, deres forhold og sørge for at de hadde det bra.
Nå har jeg tillit til at de gjør så godt de kan og at det er deres reise, men at jeg kan være en støtte for dem – hvis de ønsker.

Før så jeg en sort dør hjemme hos dagmammaen min og skjønte ikke hva det var ved den som gjorde meg så redd.
Nå har jeg, sammen med Lille Meg, gått inn den sorte døra og til kjellertrappa hvor hun har sittet innestengt som straff i 40 år – uten å føle redsel.

Før trodde jeg at jeg var redd for dagmammaen min fordi hun var tjukk, sint og falsk.
Nå ser jeg hvordan situasjonen faktisk var, og at hun handlet i redsel og uvitenhet.

Før tvilte jeg på om overgrepet jeg hadde opplevd var reelt, samtidig som jeg kjente på det som noe stort og voldsomt. Jeg opplevde overgrepet som et stort inngripen i mitt liv, og tenkte at det ville sitte som en klo i meg resten av livet.
Nå ser jeg hendelsen med nye øyne og jeg har visuelt tatt Lille Meg bort fra situasjonen. Jeg er i ferd med å ta et oppgjør med de involverte og levere tilbake skammen til de som ga meg den. Jeg har også holdt et halvannen times langt innlegg om barns seksualitet på jobben, med meg selv som eksempel, uten å føle skam.

Før turte jeg ikke å ha øyekontakt med flere av mine nærmeste, i redsel for å bli avslørt og dermed avvist.
Nå holder jeg blikket fast mens jeg snakker, jeg hviler og stoler på at andre ser godhet og ærlighet.

Før byttet jeg jobber ofte, i redsel for å bli avslørt og dermed avvist.
Nå er jeg ærlig om mine svakheter og stoler på at jeg blir tatt i mot som den jeg er – uten å føle skam.

Før trodde jeg på og levde etter, mange av de sannhetene som mamma levde etter, som sosiale medier florerer av og som mange av mine nærmeste har.
Nå øver jeg meg på å stille spørsmålene; Er det sant? Hvordan vet hun/han/dem det? Jeg vil ikke automatisk kopiere sannheter, eller bli styrt av redsel.

Før trodde jeg livet kom til å forbli monotont og uten indre glede.
Nå har jeg kjent følelsen av komplett lykke over bare å være den jeg er, og jeg vet at den følelsen vil komme igjen. Jeg øver meg på å sette meg selv i førersetet og lede mitt liv – uten å føle meg selvopptatt.

Før spurte jeg andre: Hva vil du?
Nå er Jeg vil og Jeg ønsker blitt en naturlig del av mitt vokabular uten at jeg føler meg egoistisk.

Før sa mamma at jeg ikke måtte glede meg til noe, for da kunne jeg bli skuffet.
Nå øver jeg meg på å glede meg – fordi jeg selv kan bestemme at opplevelser blir gode.

Før turte jeg ikke å være helt ærlig, verken overfor meg selv eller andre, av redsel for å såre noen.
Nå øver jeg meg på “ærlighet med kjærlighet”, og erfarer at ærlighet ikke er farlig – jeg vil både andre og meg selv vel.

Før hadde jeg en tanke om at jeg ikke skulle tro at jeg var noe. Jeg skulle ikke kreve noe av andre eller ta plass – spesielt ikke hos noen som jeg beundret eller så opp til.
Nå er det mer naturlig å være meg selv, være fremoverlent og ytre mine behov – de er like viktige som andres.

Før beskyttet jeg min familie med nebb og klør, pyntet på min sannhet og mislikte sterkt de som kastet et kritisk blikk på mine nærmeste
Nå kan jeg ta et oppgjør med min barndoms traumer, få utløp for sinne, sorg, bitterhet og frykt – uten å skamme meg eller få dårlig samvittighet – fordi jeg gjør det på EQ Institute.

Det å starte på denne prosessen har gjort utrolig mye med meg, på godt og vondt. Det har vært smertefullt, men på en god måte. Andre ser forandringene mine med glede og støtter meg, men den aller nærmeste, min samboer, synes endringene hos meg er vanskeligere å håndtere. Jeg fortalte henne en lignelse for å prøve å synliggjøre prosessen min:

Jeg ser på denne reisen i mitt indre som å lese en bok – en bok jeg ikke har tilgang til andre steder enn på EQ Institute. Jeg ønsker å lese boka fort, men jeg kan ikke lese mer enn det jeg rekker når jeg er der. Jeg aner heller ikke hva som kommer i neste kapittel. Når jeg prøver å gjenfortelle hva jeg har lest, husker jeg ikke hele teksten – og i tillegg er boka skrevet på et språk jeg er i ferd med å lære meg. Boka blir derfor litt usammenhengende og jeg får ikke alltid frem smerten, sorgen, skammen og sinnet som kommer frem hos hovedpersonen.

Jeg prøver å fortelle dette med mine egne ord, men merker at det er lettere å snakke med andre som leser lignende bøker. Jeg opplevde at min samboer var lite interessert og engasjert, noe hun sjelden er i bøker. Men i forrige uke leste jeg noen av sidene høyt for henne sammen med en EQ-terapeut og etter det opplever jeg henne som mer åpen og imøtekommende. Kanskje hun en dag vil lese en slik bok selv!?

Jeg vet med sikkerhet at denne boken også vil få frem glede og latter hos meg, en godhet for karakterene – og spenningsnivået er i ferd med å ta seg opp. Det fine er at det er flere bøker i samme serie, men jeg trenger fortsatt hjelp til å oversette språket, diskutere og analysere boka for å få en dypere forståelse for hvor fantastisk og fasinerende denne boka faktisk er – jeg gleder meg til fortsettelsen!

Og min drøm er å kunne holde foredrag med utgangspunkt i denne boken. Kanskje er det jeg som en dag hjelper andre med å oversette, gå i dybden på og analyserer bøkene de leser….?

Jeg vil avslutte med et dikt som Yngvild Hvamstad Nybø sendte til meg etter at jeg hadde vist meg på mitt mest sårbare:


Vi har det samme

Takk
For at du er modig!
Sier det som det er
At vi kan greie det
Du står stødigere
DU har erfart det

Takk
For at du står her;
Så tydelig
Og litt ærligere

Da tør også jeg
være
litt synligere

Og vi ler av livet sammen
Og ser at vi har det samme
Alle sammen

Takk
For at du tør!
For når EN er modig
kjenner vi andre det:
At ingen lenger
trenger fake det

Og vi ler av livet, sammen
Og ser at vi har det samme.
Alle sammen

-Yngvild-

 

 

Ønsker du å fremme din EQ-kompetanse?

Vår 1-årige deltidsutdanning gir deg større forståelse for hva som skjer mellom mennesker, og hva som er grunnen til at vi reagerer og handler som vi gjør. Nye klasser starter i Oslo, Bergen, Bømlo og Stavanger i august. I Oslo tilbyr vi nå også utdanningen på lørdager! Les mer om 1-årig deltidsutdanning i EQ-kompetanse her.

Kommentarer

kommenter

By |2019-06-26T22:30:18+02:00 26. juni 2019|Blogg, Utdanning|

Leave A Comment