Av: Herdis Palsdottir, grunnlegger av EQ Institute

Ari Behn er borte. Han valgte å ta sitt eget liv. Familie, venner og selv mange som kun kjente Ari fra media sitter igjen med sorg og fortvilelse over at et medmenneske kan leve blant oss og ha det så vondt at vedkommende velger å avslutte sitt eget liv.

Jeg synes at det er hjerteskjærende å vite at det er så mange som velger som Ari Behn. Statistikken viser at i 2018 tok 202 kvinner og 472 menn sitt eget liv i Norge og at det er menn, under 50 år, som er overrepresentert. Dette er store tall som forteller mye om det samfunnet som vi i fellesskap har skapt. Et samfunn der mange sliter og opplever at de ikke får den støtte eller hjelp som de trenger.

Men hvordan har samfunnet blitt slik?

Jeg er ikke opptatt av å bebreide noen eller finne en syndebukk, men jeg ønsker å ta på alvor et symptom som forteller at noe ikke er som det skal være i samfunnet vårt og at samfunnet trenger å bli mer inkluderende – mer hjertevarmt.

Øivind Ekeberg og Erlend Hem skrev i juli 2019 i Tidsskrift for Den norske legeforening:
«I 2008 kom retningslinjer for å forebygge selvmord i psykisk helsevern, og i 2014 den hittil siste handlingsplan mot selvmord og selvskading. Nylig vedtok Stortinget å utarbeide en ny handlingsplan. Trass i disse tiltakene har selvmordsraten stort sett vært uendret i Norge fra 1995 til 2015 (……..) Vi har altså i 20 år hatt målrettede programmer for å redusere selvmordsratene – tilsynelatende til liten nytte.»

I VGs leder, 3. januar 2020, står det under overskriften «De unges psykiske helse»:
«Vi har ikke sett noen fullgode forklaringer på de spørsmålene statsministeren reiser. Vi er usikre på om en offentlig kartlegging kan gi noen fyllestgjørende svar. Men dersom vi kan komme litt nærmere noen av årsakene til at dagens unge sliter psykisk, så er det en god start.»

Nå er det slik at samfunnet det er deg, meg og alle andre voksne. Sammen former vi det vi kaller for vårt samfunn. Samfunnet er med andre ord menneskeskapt. Derfor spør jeg meg selv:

Hva kan du og jeg gjøre for å skape et mer inkluderende samfunn – et mer hjertevarmt samfunn?

Mahatma Gandhi sa i sin tid: «Vær selv den forandringen som du ønsker å se i verden.» De ordene har vært min ledestjerne. Når jeg sier det, så mener jeg konkret: Fordi jeg ønsker et mer hjertevarmt samfunn, hvor vi er rausere mot hverandre, så vil jeg møte meg selv på en hjertevarm måte. Det vil si at jeg ønsker å lytte til mine følelser, mitt hjerte og min indre stemme og gjøre det som føles riktig for meg. Jeg ønsker å slutte å ta meg sammen ved å pakke bort egne følelser og gjøre det jeg tror andre forventer av meg. Jeg ønsker å ta meg selv på alvor ved å inkludere min indre stemme i mitt liv. Jeg ønsker å spørre meg selv regelmessig:

– Hva føler jeg akkurat nå?
– Hva har jeg behov for akkurat nå?

Og jeg ønsker å ta mine svar på alvor og si ifra om mine følelser og behov, når det er relevant, på en slik måte at jeg ikke sårer eller krenker den jeg snakker med.

Min erfaring er, at når jeg snakker om det å ta meg selv – min indre stemme – på alvor, så tror mange at jeg mener å gå inn for å være en egoist. Men slik jeg ser det, så er det å være en egoist det motsatte. Det jeg snakker om er:
Når jeg tar stor grad av personlig ansvar så vil jeg ta godt vare på seg selv, mine følelser, behov og grenser – og dermed vil jeg møte alle andre på den samme ivaretagende måten.

Men hva er da årsaken til at så mange voksne møter seg selv og andre på en avvisende måte? Avvisende til å ta egne følelser på alvor slik at depresjon, angst og fortvilelse blir så utbredt?

Min påstand er at vi har hatt et barnesyn som har undervurdert barndommen. Et barnesyn som har undervurdert at barn under syv år først og fremst er følelsesvesener. At det er i denne alderen barna enten får tillit til at de kan ta egne følelser, behov og grenser på alvor, eller motsatt, at de trenger å pakke bort egne følelser, behov og grenser for å unngå å føle seg avvist av sine omsorgspersoner. Det er ikke uten grunn at vi sier at det motsatte av kjærlighet ikke er hat, men avvisning. Når et barn opplever seg avvist av sine omsorgspersoner, fordi den voksne avviser seg selv, vil barnet kopiere den voksne og lære å avvise seg selv, egne følelser, behov og grenser.

Vi vet i dag at den måten som du og jeg ble møtt på, primært de seks første leveårene, har formet den måten som vi møter oss selv og andre på som voksne. Derfor vil en voksen person som hovedsakelig har fått betinget kjærlighet som barn fortsette der omsorgspersonene slapp, og gi seg selv og egne barn betinget kjærlighet. Det er dette som ofte omtales som arvesynden. At vi gir videre enten betinget eller betingelsesløs kjærlighet til neste generasjon.

Betinget kjærlighet handler om at omsorgspersoner avviser barnet når barnet gjør noe som den voksne ikke liker, og gir uttrykk for glede når barnet gjør som den voksne vil. Derfor vil en voksen som har blitt utsatt for betinget kjærlighet som barn, føle at han eller hun trenger å være sånn eller slik for å gjøre seg fortjent til kjærlighet. Vedkommende vil, i større eller mindre grad, avvise egne følelser, være opptatt av å ta seg sammen og gjøre hva andre forventer. Vedkommende vil leve et liv som handler om å ta seg sammen, i stedet for å ta seg selv og egne følelser på alvor og gjøre det som føles riktig for seg selv.

Konsekvensen av å være i verden på en slik måte blir en grunnleggende følelse av at det er ingen som ser meg, eller er opptatt av hvordan jeg egentlig har det. Problemet er at det kun er den enkelte som vet hva han eller hun føler, så når vedkommende mangler, eller har begrenset kontakt, med egne følelser, så blir det også vanskelig for andre å se eller forstå hvordan vedkommende egentlig har det.

Graden av kontakt som du kan få med en annen person avgjøres av graden av kontakt som du har med deg selv. Årsaken til det er at for å forstå hvordan en annen person har det, så trenger jeg å være i kontakt med egne følelser, slik at jeg kan gjenkjenne det jeg ser hos den andre. Derfor mener jeg, etter å ha jobbet som terapeut i 20 år, at for å få et mer hjertevarmt samfunn så trenger vi som er voksne å begynne med oss selv. Begynne med å inkludere oss selv i våre liv ved å ta egne følelser på alvor – lytte til vår indre stemme – lytte til vår hjertesang. Bare da kan de som er rundt oss bli kjent med oss og eventuelt inkludere oss i sine liv.

Jeg har selv erfart betinget kjærlighet. I min barndom følte jeg meg ikke sett. Jeg kopierte mine omsorgspersoner og lærte å avvise mine følelser og behov i stor grad og gjorde det som jeg trodde var forventet av meg. Mine foreldre var barn av sin tid. De gjorde så godt de kunne ut ifra sine forutsetninger, men det de gjorde var ikke godt nok for meg. Da jeg ble mor, gjorde jeg som mine foreldre, også så godt jeg kunne, men det var heller ikke godt nok for mine barn. Jeg er ikke ute etter å plante skyld, men jeg ønsker å være åpen og ærlig om at den måten som vi generelt sett har møtt barn på i generasjoner, ikke gir barna de beste forutsetningene. Forutsetninger til å bli selvstendige voksne som tar egne følelser og behov på alvor og dermed får indre ro, trygghet og redskaper til å kunne ta godt vare på seg selv.

Heldigvis er ikke toget gått selv om du har halvvoksne eller voksne barn. Jeg har i stor grad bearbeidet min egen historie. Det at jeg, i voksen alder, har lært å lytte til meg selv – mine følelser – og dermed tatt større grad av personlig ansvar har gjort at jeg har blitt tydeligere for meg selv og andre. Dette har gjort at min relasjon til meg selv og mine barn har blitt rausere og mer inkluderende enn noen gang tidligere.

Antallet voksne som tar sitt eget liv forteller sin historie. Det forteller meg, at det samfunn som vi har skapt trenger justering. En justering der du og jeg velger å gi oss selv stor grad av betingelsesløs kjærlighet, slik at vi kan møte andre med betingelsesløs kjærlighet.

Betingelsesløs kjærlighet i praksis er å undre seg i møte med seg selv og andre. Det vil si at istedenfor å tolke og definere meg selv og andre, så velger jeg å møte barn, voksne og meg selv med undring. Jeg benytter åpne spørsmål som hva og hvordan, ikke hvorfor. Jeg har et ønske om å forstå meg selv og andre, heller enn å definere, dømme eller tro jeg vet hva andre vil eller hvordan de har det.

Alle følelser er riktige for den som eier følelsen og det er kun den som eier følelsen som vet hva det handler om. Ved å møte meg selv og andre med undring gjennom åpne spørsmål og et ønske om å forstå, vil jeg kunne se og ivareta meg selv og andre på en hjertevarm og ivaretagende måte.

Jeg ønsker deg et godt nytt år. Et år der du velger å ta dine følelser på alvor og har tillit til at du er mer enn god nok som den du er.

Herdis Palsdottir

 

Lurer du på hvem vi på EQ Institute er og hva vi står for?
Da er du hjertelig velkommen til EQ-mandag og EQ-kveld. Målsettingen er å hjelpe hverandre til å forstå oss selv bedre ved å tenke høyt sammen, være til stede og få terapi hvis det er ønskelig. Les mer og se datoer for Oslo, Bergen og Stavanger her.

 

 

Kommentarer

kommenter