Av: Dora Thorhallsdottir, grunnlegger av EQ Institute

Som småbarnsforelder får du råd fra alle kanter, om alt fra smokkeslutt til det mer emosjonelle. Som tenåringsforelder står du som regel mer alene i alt sammen. Så her er noen tips til deg som har en person du ikke helt kjenner igjen i huset, i håp om at det kan hjelpe litt.

 

ELSKET, UANSETT
Hvis det er noe alle mennesker higer etter, så er det å bli elsket og akseptert for å være den vi er. Også når vi snakker om urimelige tenåringer som kan virke kravstore, bortskjemte eller sutrete og dermed ikke alltid like lette å omfavne med kjærlighet. Uttrykket Elsk meg mest når jeg fortjener det minst handler ikke om å si «jeg elsker deg» midt i en krangel eller når stemningen er på bånn. Men når du er i stand til det, mener det og når det er ekte: Husk å si det! Jeg er glad i deg. Jeg elsker deg. Jeg er stolt av deg. Det er ord som tenåringer vil høre, selv om det ikke alltid virker sånn.

 

AVVISNING ER IKKE PERSONLIG MENT
Å gå fra å være barn til tenåring er som å bytte fotballag. Barna var 100 prosent på én side (en side der de var litt lettere å ha med å gjøre, og hvor de hørte på deg som om du visste alt), men så ble de ungdommer. Og biologisk sett har unge mennesker behov for å distansere seg fra sine foreldre. De bytter derfor lag til et lag du ikke kjenner så godt. Det virker veldig skummelt, for det er så mye kritikk av foreldrene der. Ikke fordi tenåringene ikke lenger bryr seg om foreldrene lenger, men fordi det er den eneste måten å finne ut av hvem de er på. «Jeg er ikke mamma/pappa, jeg er en egen person» og da går det gjerne litt over stokk og stein, særlig når foreldrene tar det personlig. Men vit at det faktisk ikke er ment sånn. Det er løsrivelse – og det gjør vondt for alle involverte. Relasjonen endres og det kan virke som om tenåringene ikke lenger liker sine foreldre – og det er klart det ikke er noe gøy for noen. Men det er som korona; det går over til slutt. Hold ut. Og tro ikke at avvisningen handler om deg, den gjør faktisk ikke så ofte det. Kanskje noen ganger. Men absolutt ikke alltid. Bare tenk på din egen tenåringstid. Mente ikke du at mamma og pappa var veldig duste da? Tenker du det samme nå?

 

TILLIT
Å vise tenåringen tillit er faktisk en kjærlighetserklæring. Da viser du: Jeg stoler på deg. At hen tar vare på huset når vi er borte, eller at tenåringen får dra på den festen han/hun så gjerne vil på mot at de kommer hjem til avtalt tid. Så kan selvsagt ungdommen skuffe deg, og da blir det vanskeligere å ha tillit til at man kan stole på vedkommende igjen. MEN, problemet er når de aldri blir vist tillit eller ikke gitt en sjanse. Det er så mange foreldre som i forkant har bestemt seg for at de ikke stoler på tenåringen sin, og det er utrolig sårt for dem. Fordi det føles så vondt når noen du er glad i ikke har troen på deg, eller ikke tror du kan ta gode valg. Det er veldig ofte det som er grunnen til mange konflikter mellom foreldre og tenåringer: Mangelen på tillit. Som ofte, faktisk, er ubegrunnet. De kommer til å tryne, ja. De kommer til å dumme seg ut. Men det er faktisk sånn de lærer.

 

VENNER FORAN FAMILIEN
Når du har vært helten i barnets liv i 12 år, kan det være ganske sårt at tenåringen plutselig foretrekker venner fremfor deg. De vil heller være med venner enn å bli med på hytta, eller ha en hyggelig filmkveld hjemme. «Men vi har jo hatt tacofredag i alle år, skal du droppe det?» I tenårene er venner ekstremt viktige. Det er de jevngamle de åpner seg for, sammenligner seg med, lærer av og trener seg på å være i relasjoner med. Om du føler deg dumpa som forelder og vennene har overtatt plassen din, så er det faktisk bare å gratulere. Du har en helt normal tenåring i huset!

 

VIS INTERESSE
Mange tenåringer slutter å dele sine tanker og følelser med foreldrene etterhvert som kvisene øker.. Igjen, så er det helt normalt at du ikke blir innviet i alt som før. Du vet kanskje ikke hva kjæresten heter, hva hen driver med på rommet sitt, eller hva de er opptatt av for tiden. Tipset her er at selv om det ikke deles noe privat, så er det noe med å ha foreldre som bryr seg. Som viser at de er interessert. Som spør: Hvordan har du det? Hva skjer? Vil du fortelle meg hva som foregår? I det hele tatt: Viser interesse. For det å undre seg uten å dømme, er faktisk betingelsesløs kjærlighet i praksis.

 

UNNTAKSTILSTAND
Hjernen til en tenåring kan visstnok sammenlignes med en byggeplass. Og som med bygninger som ikke er ferdige, kan vi ikke forvente all verden fra et halvferdig hus. For eksempel er tenåringer og søvn ofte et problem, noe som skyldes at de blir trøtte på samme tid som voksne, men trenger langt mer søvn enn de får på en vanlig hverdag. Og så får de skylda for å være daffe og late, som ikke er helt rettferdig. La dem sove lenge i helgene, de trenger det. De blir ikke tiltaksløse voksne som sover bort livet sitt av den grunn.

Små oppgaver kan også føre til stress hos tenåringene, fordi det som heter fremre pannelapp (cortex) ikke er ferdig utviklet. Dermed glemmer de fortere, surrer mer og kan virke veldig distré. Og på toppen av det hele så har vi et område i hjernen, amygdala, som håndterer følelser. Og gjett hva: Det er heller ikke helt på plass i tenårene – og det kan føre til misforståelser. Til en viss grad kan faktisk tenåringen fremstå som en med psykopatiske trekk; de føler mindre skam, har lite dårlig samvittighet og viser ikke så mye medfølelse. Det skyldes rett og slett at hjernen ikke er helt i vater når det kommer til å tolke andres følelser. Som igjen kan føre til  konfrontasjoner med foreldre. Et eksempel: Tenåringen kommer hjem sent og foreldrene er bekymret, men han/hun tolker det som om foreldre er sinte, og reagerer deretter. Men foreldrene står igjen som spørsmålstegn for de har ikke engang hevet stemmen. Hva skjedde her, egentlig?

I grunn burde alle tenåringer gå rundt med et skilt i panna der det står: «Hjernen er under ombygging.» Slik at vi som foreldre kan gi dem litt slækk og ikke tenke det verste om deres reaksjoner.


GRENSER
Hvor mye skjermtid? Når skal han være hjemme? Hvor ufin kan hun være mot sin yngre søster? Grenser er ikke alltid lett. Det kan være lurt å ha noen felles kjøreregler i hjemmet. Ikke så mange, men noen. Som for eksempel at når vi spiser så er det uten mobil ved bordet. Utover noen få regler som alle er innforstått med og enige om, er det dine personlige grenser som gjelder. For noen dager er det helt greit at tenåringen gjør ditt eller datt, mens andre dager så kjenner du at det blir feil å tillate barnet ditt å dra hit eller dit. Stol på deg selv. Si ja når du mener ja, og nei når du mener nei. Våg å ta upopulære valg, det er jo det som er å være en forelder. Men husk å skille mellom saken og ungdommen, som for eksempel ved å si: «Jeg vil ikke at du snakker slik til meg. Jeg elsker deg og vil deg alt godt og derfor vil jeg fortelle deg hva jeg tenker.» Istedenfor for eksempel å si: «Nå var du skikkelig ufin, du er så egoistisk.» Og for all del, bruk Facebook/andre grupper med andre foreldre, så dere kan bli enige om planlagte hendelser, slik at alle har det samme å forholde seg til. Det er lettere å stå sammen om felles avtaler, enn at alle sitter på hver sin tue.

 

DET DIGITALE DOPET
Mobiltelefon og sosiale medier er det ingen vits i å kjempe mot – ingen slipper unna. Det er språket tenåringer bruker, det er limet i relasjonene de har. Og om du er skeptisk eller negativ, så vil det nok ikke endre måten tenåringen involverer seg digitalt. Det du derimot kan gjøre, og som kan bli noe som oppleves meningsfylt for både deg og ungdommen, er å vise genuin interesse for hva han/hun bruker så mye tid på. Om det er dataspill eller Tik Tok, så oppleves det kjærlig når de man er glad i, interesserer seg for hva man fyller så mye av tiden med. Det betyr ikke at du som voksen skal late som om du liker det, men derimot undre deg over hva det er.

Du kan sammenligne det med et kjærlighetsforhold. Dersom den ene har en fritidsaktivitet som den andre synes er dust og meningsløs, så føler den andre lite støtte og interesse. Hvis vedkommende derimot bryr seg, spør og er interessert vil det signalisere: Det som er viktig for deg er interessant for meg å bli kjent med – fordi du er viktig for meg!


DROPP PRESSET
Du kan bli hva du vil! Alt jeg vil er at du blir lykkelig! Husk å jobbe med karakterene, for de avgjør fremtiden din!

For all del, det er viktig å ha foreldre som heier og støtter, og som har troen på at barna kan få til alt mulig. MEN, hvis fokuset ditt først og fremst er på hva han eller hun presterer, så er du sikret et barn som kommer til å slite som voksen. For hva skjer når ikke alt går deres vei? Hva om de ikke er lykkelige hele tiden, har de mislykkes da? Hva skjer om de ender opp i en underbetalt og lite prestisjefylt jobb når de alltid har hørt at de kan bli hva som helst – har de et terningkast 2 liv da?

Foreldre trenger ikke å være nok en kanal som pøser på med press om å lykkes, tenåringer blir bombadert med det hver dag. Press om å se bra ut, leve et supert liv og lykkes på alle områder. Derfor er det viktig å ha foreldre som elsker deg for den du er – om du er skoleflink eller ei. Hvis du som forelder er havnen de kan komme til, uansett hvordan tilstanden på båten er, så er det nettopp det du kan bidra med. Støtten. Den ubetingede kjærligheten. Og troen på at barnet ditt gjør så godt han eller hun kan til enhver tid ut fra sine forutsetninger.

 

DU ER ROLLEMODELLEN
Dette punktet er ikke sist fordi det ikke er viktig. Det er sist fordi det er en påminnelse om hva som gjennomsyrer hele foreldrerollen. Du kommer ikke utenom. Du som mamma eller pappa er barnet ditt sin største rollemodell. De ser på hvordan du håndterer livet. Hvordan du takler oppturer og nedturer. Hva du gjør når du er sint, frustrert, glad eller lei deg. Og så kopierer de, selv om det kan virke som tenåringen gjør alt han/hun kan på å være en annen. Du rollemodellen uansett. Så husk det, kjære tenåringsforelder. Når du føler deg uviktig eller avvist. Når du føler at det lille gullet forsvinner mellom fingrene på deg, og du ikke får gjort noe med det. De ser på deg, de følger deg. Og blir alltid likere deg enn de vil innrømme. De er som fugler som forlater redet, som tester ut vingene, flyr avgårde, deiser i bakken, tryner så det holder og får sår som du skulle ønske de slapp. Men så, når vingene er sterkere, hjernen er utviklet og tiden går, så kommer de aller, aller fleste tilbake. Og klemmer sine foreldre og sier «takk for at du holdt ut». De sier det kanskje ikke rett ut, men du skjønner det. Og så går det opp for deg at sånn har foreldre og barn holdt på siden tidenes morgen. Og sorgen du har båret på, frykten for å miste det kjæreste du har: barnet ditt, var bare det. Frykt. De kommer tilbake. Men la dem prøve å fly på egenhånd selv om du vet veldig mye bedre hvordan det gjøres. Så får du heller fokusere på at de alltids kan returnere til det trygge redet sitt. Og du? Gjør det beste ut av livet ditt mens du venter!


Trykket for første gang i Kamille.

 

Vil du endre din måte å være i verden på?

EQ Institute tilbyr en praktisk deltidsutdanning for deg som vil bli EQ-terapeut, hvor du lærer gjennom erfaring ved å få og gi terapi. Som student vil du tilegne deg økt EQ-kompetanse ved å lære å bruke et konflikthemmende språk og du vil kunne tilegne deg evnen til å gjennomføre EQ-terapi i terapeutisk øyemed.

Nye klasser starter i Oslo, Bergen og Stavanger i januar.
Les mer om 3-årig deltidsutdanning i EQ-terapi her.

Kommentarer

kommenter