Av: Irene Christin Høyem
Etter å ha studert revisjon og jobbet med økonomi og regnskap i 12 år, sitter jeg nå som heltidsstudent for å ta en bachelor i pedagogikk. Jeg har kjent på et voksende ønske om å jobbe tettere med mennesker, og i større grad bruke mine menneskelige egenskaper. Jeg utvikler derfor en ny karriere for meg selv.
Jeg skulle i utgangspunktet bare ta et årsstudium i pedagogikk, samtidig som jeg deltok på kurset EQ-kompetanse ved EQ Institute. Men fagene på høyskolen var så meningsfulle og spennende at jeg har valgt å fortsette med de i to år til slik at det blir en bachelor grad. Parallelt med dette studiet valgte jeg å melde meg på den treårig deltidsutdanning ved EQ Institute for å bli EQ-terapeut.
Bacheloren i pedagogikk dekker mange store, viktige og for meg meningsfylte emner. Ofte tenker jeg «hvorfor i all verden lærte vi ikke mer av dette på skolen?». Det handler om hvordan mennesket lærer og utvikler seg. Og mennesket lærer og utvikler seg hele livet, så det vil alltid være relevant.
Å ta en bachelor i pedagogikk passer derfor som hånd i hanske med EQ-terapeututdannelsen. Dess lenger jeg kommer i prosessen med meg selv på EQI og dess mer jeg leser i pensumbøkene, jo mer engasjert blir jeg! Det jeg lærer på EQI framstår for meg som løsningen på mange av de problemstillingene som pensumbøkene i pedagogikk presenterer, spesielt med tanke på hvordan man skal møte de mest sårbare barna.
Pensum beskriver hvordan man skal møte barn med anerkjennelse og pedagogisk nærvær og stå opp for de som er sårbare, de som trenger noe annet enn den «normale» eleven. De som ikke passer inn i rammene, men som likevel skal inkluderes.
Det virker enkelt nok på papiret, men så er vi da en gang mennesker. Så hvordan gjøre det i praksis?
Med alle våre følelser. Og hver vår historie. Følelser og historier som ligger og lurer, og tar over styringen når vi minst venter det. Det EQI tilbyr er at mennesker blir bedre kjent med seg selv og får bearbeidet sin egen historie, for på den måten å kunne møte andres historie med mer åpenhet og raushet.
Og det er ikke tatt ut av løse luften. Allerede på 1800-tallet var Freud inne på noe vi kjenner igjen i EQ Institute sin tilnærming. At traumer, konflikter og situasjoner som ikke ble avsluttet eller håndtert og møtt på en god måte, spesielt i tidlig barndom, kan ha blitt fortrengt og skaper ubevisste, irrasjonelle handlings- og reaksjonsmønstre i voksenlivet.
At vi ved emosjonell gjenoppleving av disse situasjonene gjennom frie assosiasjoner, det å si høyt det man føler og som faller en inn, kan bidra til at man blir bevisst, og dermed håndtere traumer, konflikter og angst på en ny og bedre måte. Mange terapi-, rådgivings- og veiledningsretninger og teorier har sprunget ut fra dette.
Vi har alle menneskelige drifter, og da tenker jeg ikke bare på sex og aggresjon som var Freuds fokus, men det at vi blant annet er emosjonelle vesener. Når vi gjennom foreldre, familie, kollegaer og venner, møter samfunnets krav og forventinger, da skjer det noe i oss. Vårt indre barn bærer ofte på noe som det var nødt til å fortrenge den gangen det skjedde. Ubevisst trigges disse tidligere opplevelsene og erfaringene, og vi påvirkes av ufølte følelser.
Som lærer i et klasserom kan det komme til uttrykk på ulike måter. Opplevelsen av «Jeg klarer ikke roe ned klassen» kan føre til følelsen av å være mislykket. Opplevelsen av «Jeg klarte ikke holde sinnet tilbake når den urolige gutten atter forstyrret undervisningen som jeg hadde forberedt så godt» kan føre til følelsen av skam og skyld.
Når vi er fylt i oss selv på denne måten og styres av disse følelsene, ofte ubevisst, hvordan skal vi da klare å møte det fysiske og emosjonelle barnet vi har foran oss på en ivaretagende måte? Det barnet som ikke ER vanskelig, men som HAR det vanskelig? Og som uttrykker sin smerte gjennom en uhensiktsmessig atferd.
For meg virker svaret ganske klart og tydelig. Det evner man som voksen veldig mye bedre ved å bli bevisst det man går og bærer på, få det bearbeidet, for så å kunne finne nye og mer hensiktsmessige måter å møte seg selv og andre på.
Herdis Palsdottir sier at man klarer ikke møte andre på en bedre måte enn den man møter seg selv. Dette opplever jeg nå. Dette lever jeg nå. Jeg er i min prosess, og for meg er dette helt sant.
Og jeg er så takknemlig. Herlighet, jeg er så takknemlig. For at jeg turte å ta meg selv på alvor. At jeg valgte å lytte til noe i meg som skrek «dette trenger du, det er viktig, og det er NÅ det gjelder!».
Fra første samling på EQI følte jeg at jeg var kommet hjem. Til et sted hvor jeg både ble sett og forstått. Møtt og hørt. Hvor jeg fikk lov til å ha alle mine følelser og snakke høyt om dem på den måten jeg har lært, eller egentlig ikke lært. Og jeg var ikke alene om å ha følelser. Å sitte i et rom med mennesker i alle aldre som har hver sine unike historie, og jeg likevel kan kjenne meg igjen i mange av følelsene deres, og de i mine, er virkelig livsendrende. Det er en opplevelse som jeg ikke kan beskrive med ord. Vi er alle mennesker med de samme følelsene, helt naturlig og akkurat slik det skal være.
Tenk om jeg hadde opplevd dette i større grad som barn. Tenk om jeg hadde opplevd å bli sett og hørt, og at mine følelser ble tatt på alvor. At det ble snakket om og vist hvordan det føles i kroppen og hvilke uttrykk følelsene kan ha. At det er naturlig med følelser. At det ikke et tegn på svakhet og at det ikke er farlig med følelser, selv når følelsene er vanskelige og tunge. Tenk hvis jeg hadde hatt en voksen rundt meg som møtte meg på følelsene mine, en voksen som sa «vet du, jeg også kan være trist og lei. Jeg også kan føle meg redd. Jeg også trenger å gråte når det blir for mye for meg».
Å dele følelser og bli møtt på en god måte, med aksept og anerkjennelse, gir meg en følelse av tilhørighet, som fra naturens side er en av de sterkeste behovene et menneske har. Noe vi er villige til å kjempe hardt for å få dekket. Og som gir seg uttrykk i ulike atferder, hensiktsmessige eller ikke.
Gjennom opplevelsene i det trygge undervisningsrommet på EQI går jeg stadig ut og møter verden på en mer bevisst og ikke-dømmende måte. Med en mye større grad av kjærlighet. En kjærlighet som bare jeg har og kan gi, som er helt unik, varm og vakker. Det skjer noe i relasjonene mine. Relasjonene til min nærmeste familie til venner, til ukjente og ikke minst til meg selv.
Å bearbeide egen historie og utvikle høyere emosjonell kompetanse er i ferd med å endre måten jeg lever på. Jeg klarer å være mer til stede i eget liv og jeg tåler alle mine følelser. De får meg ikke til å ville gjemme meg og skamme meg lenger. Gjennom EQI og pedagogikk studiet dannes nå en mulighet for meg for å finne min måte å bidra til utviklingen av et mer hjertevarmt og ikke-dømmende samfunn. Det gir meg mening og retning. Og jeg er så takknemlig.
Les mer om utdanning og kurs her!