Det finnes alltid håp!

Jeg, Catrine Frantzen, er utdannet EQ-terapeut. I den forbindelse vil jeg dele litt av min reise ved EQ Institute. Å være ferdig utdannet EQ-terapeut vil si at jeg har jobbet med min egen historie og bagasje i 3 år ved EQ Institute, avdeling Bergen. Det å jobbe med seg selv er noe av det tøffeste jeg noensinne har gjort. Og det beste jeg noensinne har gjort. Det finnes alltid håp!

Jeg har jobbet meg gjennom mange lag av forskjellige forsvarsstrategier, mønstre og «sannheter» som jeg har hatt med meg. Alle disse lagene har vært der for å beskytte meg, mot alt som kunne såre meg og de har vært helt nødvendige for meg å ha. Det kom til et punkt i livet mitt hvor disse strategiene og «sannhetene» mine ikke lenger fungerte for meg. Det ble til slutt helt umulig for meg å klare å leve det livet jeg så inderlig ønsket og drømte om.

Kroppen sa ifra

Kroppen min hadde lenge gitt meg tydelige signaler på at jeg trengte å endre noe. Den stoppet å fungere slik den en gang gjorde. Energien forsvant og jeg var konstant utslitt, uansett hvor mye hvile og søvn jeg fikk. Mentalt var jeg også utslitt, jeg klarte ikke å fungere slik jeg hadde gjort i alle år. Det var som om en bryter var skrudd av. Det var veldig skremmende.

Det ble plutselig helt umulig for meg å fungere i jobb, det endte opp med at jeg ble sykemeldt. Da kom skammen, skammen over at jeg ikke klarte det som alle andre klarte. Allerede gikk jeg rundt med skammen over å være en dårlig mamma. Jeg kjente meg helt mislykket. Ikke bare som en arbeidstaker, men som mamma, venninne, kjæreste, søster osv. Jeg kjente meg mislykket som et menneske. Alle andre fikset jo dette som jeg ikke klarte.

På EQI oppdaget jeg raskt at jeg var utrolig redd for det meste i livet. Noen ting var det helt ok at jeg var redd for. Andre ting var så skamfullt for meg å oppdage, og jeg trengte lang tid på å akseptere det. 

Å se meg selv

Det gjorde utrolig vondt da jeg forstod at jeg også ønsket å bli sett, og ønsket den nærheten jeg hadde hørt andre snakke om. Jeg hadde overbevist meg selv om at jeg ikke trengte noen, jeg klarte meg selv. Det jeg egentlig ønsket meg var noen som så meg for den jeg er, og som kunne fortelle meg at jeg var den fineste de visste. At jeg også var verdt å elske!

Jeg trodde nemlig ikke at jeg var verdt å elske, jeg var jo ikke verdt noe når jeg ikke var flink lenger. Det var sånn jeg fikk kjærligheten jeg ønsket meg så inderlig, fra andre.

Jeg var flink, flink til å lese andre mennesker og hvilke behov de hadde. Jeg ble flink til å tenke på hva de ville at jeg skulle være eller gjøre, for da ville de elske meg, trodde jeg. Alt var nesten alltid greit for meg, jeg hadde ingen grenser. Dersom jeg prøvde å sette grenser, så gikk jeg ofte rett i angrep, fordi jeg trengte å bli forbanna før jeg klarte å sette de grensene jeg egentlig hadde behov for. Jeg var så redd for å bli avvist at jeg avviste først.

Jeg forstod ikke da, at det jeg egentlig gjorde mot meg, med all den tilpassingen, var å avvise meg selv. Egne behov og ønsker la jeg til side, og prøvde gjøre det «riktige”. Det som jeg trodde alle forventet av meg.

I dag kan jeg se at det var gode grunner for at det var slik jeg søkte kjærligheten. Jeg var utsultet på det, jeg klarte ikke å gi meg selv den kjærligheten jeg så sårt trengte. I dag kan jeg gi meg selv den kjærligheten jeg trenger. I tillegg kan jeg sette ord på hva jeg har behov for, til de rundt meg slik at de slipper å ta hintene mine, eller å tolke meg, slik jeg forventet av de før.

Jeg øver meg fortsatt på å ikke dømme meg selv for det jeg har gjort for å få den kjærligheten jeg lengtet etter. Nå vet jeg at jeg alltid har gjort så godt jeg kunne. Det har ikke alltid har vært godt nok for de rundt meg, spesielt for de nydelige jentene mine. Men jeg vet at JEG gjør så godt jeg kan, ut i fra de forutsetningene jeg til en hver tid har. Det vet jeg at alle andre også gjør. Også du!

Takknemlighet

Jeg er så utrolig takknemlig for at Herdis og Dora (grunnleggerne av EQI) har laget denne skolen og utviklet denne formen for terapi. Det har endret livet mitt! 

Jeg er mye mindre dømmende mot meg selv og mot andre mennesker. Nå øver jeg meg på å undre meg over meg selv og andre. Jeg forstår at all den dømmingen jeg drev med før, aldri handlet om andre mennesker. Den handlet om at jeg dømte meg selv og derfor dømte andre som viste meg noe jeg ikke tålte ved meg selv!

Så, hva er årsaken til at jeg velger å fortelle dette om meg til alle? Jo, fordi jeg setter så stor pris på hver og en av alle de nydelige menneskene jeg har møtt på EQI, i løpet av disse 3 årene. Mennesker som har våget å dele ærlig og sårbart av sin historie. Det har hjulpet meg med å se meg selv, oppdage mine mønstre og mine «sannheter». Og å forstå at det ikke er noe galt med meg, jeg var ikke skadet og ødelagt som jeg fryktet.

Hvis disse ordene fra meg kan hjelpe andre mennesker, så betyr det så mye for meg å få lov til å gi videre noe av det som har hjulpet meg så mye.

Husk: Det finnes alltid et håp!

Tusen takk for at du valgte å lese hele teksten, det betyr mye for meg.

Hilsen Catrine Frantzen