Jeg opplever at min barndom var trygg og fin. Jeg vokste opp på 70- og 80-tallet i en blokk med mange andre barn på min alder. Jeg har foreldre som har holdt sammen, likeså mine besteforeldre. Jeg har ansett meg selv som veldig heldig, når jeg har sammenlignet meg med andre. Jeg har ikke hatt noe jeg skulle sutre over.
Av: Lene Kronlund
Det vil si, jeg var jo litt lubben, så jeg fikk slengt noen kommentarer her og der. Men jeg vet jo at jeg slengte med leppa tilbake.
Jeg var aktiv med håndball, riding og spilte piano. Jeg forsøkte mitt beste på skolen, og startet arbeidslivet allerede som 20- åring, da jeg skulle jobbe et år før studiene startet. Jeg er imidlertid på samme arbeidsplass, 30 år senere. Jeg var nemlig så heldig å treffe min mann samme året, og vi gikk rett inn i A4-livet med å gifte oss, få barn, bygge hus og få en stasjonsvogn
Jeg påtok meg verv i FAU, ble håndballtrener, tok studier ved siden av jobb og familieliv, startet en fagforening på jobben, besøkte besteforeldre og fulgte opp venner.
Jeg hadde mye «vondter» i kroppen. Smerter i muskler og ledd, og hodepine. Jeg hadde flere lange sykmeldingsperioder, og gjennomgikk flere operasjoner i håp om å bli frisk. Etter hvert så jeg det nødvendig å redusere min stilling til 80 prosent.
Til slutt ble jeg helt utslitt. Smertene i muskler og ledd hadde økt på de siste årene, og jeg ble utredet for revmatisme uten at de fant noe. Jeg var heller ikke kommet i overgangsalder.
Inni meg hadde jeg en uro. Jeg hadde tankekjør og sov dårlig. Jeg følte meg usikker, annerledes og ensom. Jeg var deprimert og distanserte meg mer og mer. Dette gikk utover familie, venner og arbeid. I håp om å få det bedre gikk jeg turer på 20 000 skritt nesten hver dag. Jeg kom meg ut i naturen. Jeg spiste sunt. Jeg tok meg sammen!
Da barna flyttet ut for å studere, var det som om lufta gikk helt ut av meg. Smertene tiltok, og jeg stilte spørsmål om meningen med livet.
En god venninne så at jeg strevde, og anbefalte meg kurset til Bjørg Thorhallsdottir, Destinasjon Glede. Der startet min reise med å finne meg selv. Gjennom kurset ble jeg introdusert for EQ Institute, og dro på en EQ-kveld. Der traff jeg de nydelige lærerne Liv Tonje og Gunn.
Jeg opplevde å bli sett. Jeg opplevde å bli hørt. Jeg følte at jeg ble tatt på alvor. Og jeg trengte ikke å ta ansvar for andre enn meg selv.
Dette var helt nytt for meg, og det føltes så riktig. I januar 2023 startet jeg på EQ-terapeututdanningen, og jeg har ikke sett meg tilbake. Energien er tilbake og jeg jobber 100% igjen.
Min sannhet
«Flink pike-syndromet» åpenbarte seg for meg i EQ-terapi. Jeg oppdaget at min sannhet var at jeg måtte leve opp til de voksnes forventninger for å bli elsket. Jeg trengte å ta ansvar, og jeg trengte å prestere for å bli likt og for å ha tilhørighet. Jeg måtte tilpasse meg. Fasadespillet var i gang.
Jeg husker spesielt godt en terapi jeg fikk en dag jeg følte meg ekstra sliten. Jeg opplevde at smertene i muskler og ledd økte, og magen vrengte seg. Jeg ble kvalm. Jeg fikk satt ord på det; “Jeg får dårlig samvittighet om jeg setter meg ned. Jeg kan ikke sitte, jeg må bevege meg. Hele tiden. Jeg gråter og blir utmattet der jeg sitter. Jeg føler på skam.” Hva handlet dette om? Jeg er tilbake til at jeg er liten. Det er julaften og vi skal spise kaker. En gammel tante kommenterer; “Du er jo blitt litt lubben. Du bør kanskje ikke ta det kakestykket?» En annen voksen sier; «Du skal ikke leke med de andre barna da? Alle vet at de som sitter i sofaen blir late, vet du! Se på kusinen din, hun er så tynn!»
Dette ble en sannhet som har satt skikkelig dype spor i meg. Mitt behov for å alltid holde meg i bevegelse, og føle skam og få dårlig samvittighet, har vært med meg siden da. Jeg har vært redd for å legge på meg, og redd for å bli stemplet som lat. Redd for hva alle andre tenkte om meg! Å kunne se på dette i terapi, trøste meg selv, og gi ansvaret tilbake til dem som faktisk hadde det, har vært forløsende.
I dag vet jeg at mine omsorgspersoner gjorde så godt de kunne, ut ifra sine forutsetninger. Det var bare ikke godt nok for meg. Jeg var for liten til å ta ansvar, og påta meg en voksen sin rolle. Det var slik jeg opplevde det.
Jeg har tatt oppgjør med mange gamle sannheter. Jeg har lært meg å kjenne innover og sette ord på hva jeg trenger – og hva jeg hadde behov for da jeg var liten.
Morsrollen
Dette har gjort meg bevisst på min rolle som mor. Jeg har gjort så godt jeg har kunnet, men det har ikke nødvendigvis vært godt nok for mine barn. Jeg ser noen mønstre fra min oppdragelse, som jeg har overført til barna mine. Å kunne være ydmyk og innrømme dette nå, har gitt oss en bedre relasjon. Nå kan vi snakke mer åpent om følelser, uten at det trigger så mye som før. Og om det gjør det, så vet jeg at det handler om mine følelser. Følelser som jeg trenger å møte, anerkjenne og gi slipp på. På den måten møter jeg barna mine der de er, uten å dømme eller kommentere.
Jeg ser nå at mine gamle sannheter begrenset meg i min utvikling av meg selv. Jeg har begynt å lage nye sannheter, nye gode hverdagsvaner og det gir meg enorme muligheter i mitt liv. Jeg har også funnet en drivkraft til å hjelpe andre med å se på, og revurdere, sine sannheter.
Jeg er så takknemlig for disse verktøyene, og jeg tror vi med å dele denne kunnskapen, vil få et varmere samfunn.
Lene Kronlund
Student på EQ-terapeututdanningen
Vi starter nye klasser på treårig deltidsutdanning i EQ-terapi i Oslo og Bergen januar 2025. Les mer her.
Vil du vite mer:
EQ-terapeut
EQ-utvikling
