Ett år på EQ Institute kan gjøre store forandringer i livet ditt – hvis du vil. Det vet jeg, for jeg er akkurat ferdig med det første året på EQ-terapeututdanningen. Nå har jeg to år igjen, og er spent på hva den reisen vil bringe med seg. Jeg har lyst til å fortelle litt om min reise gjennom dette første året.
Oppgave av Helene Mushom
Den første samlingen
Den aller første undervisningsdagen foregikk over nettet, på grunn av covid-19. Jeg har sosial angst, og det er veldig utfordrende for meg å være sammen med mange ukjente mennesker. Derfor var jeg først overlykkelig for at jeg kunne sitte alene hjemme hos meg selv, uten å være i et fysisk rom sammen med mange ukjente.
Men gleden ble kortvarig. Lærerne ville ha en aktiv klasse som hadde videokameraet på slik at alle kunne se hverandre. Etter at de hadde gitt en del nyttig informasjon begynte vi med noe som vi siden har begynt alle samlingene med. En innmelding. Jeg var skrekkslagen.
En innmelding vil si at vi, en etter en, forteller litt om oss selv og hvordan det er å være «meg» akkurat her og nå. Vi bestemmer selv hvor mye eller lite vi vil si, men alle får ordet etter hvert.
Så der satt jeg, hjemme alene foran pc-en, full av angst ca. ti minutter inn i første skoletime og tenkte: «Hva har jeg gjort mot meg selv? Hvordan skal jeg overleve dette i tre år?»
Hver gang læreren sa et nytt navn var jeg lettet over at det ikke var mitt navn hun sa. Men jeg visste at det bare var en utsettelse. Jeg visste at min tur ville komme. Febrilsk forsøkte jeg å notere ned på et ark hva jeg ville si når det ble min tur. Men hånden min hadde glemt hvordan den skrev bokstaver, og hodet var fylt opp av tåke.
Jeg klarte ikke å få med meg noe av hva de andre sa. Angsten rev i hele meg. Jeg svettet, frøs, ristet ukontrollert, var kvalm og fikk ikke puste.
Men den første skoledagen var jeg heldig! Det var så mange som hadde mye å fortelle, så det ble ikke min tur. Skoledagen var over, og de som ikke hadde fått meldt seg inn på nettet skulle få gjøre det på skolen, i halv klasse, neste skoledag. Jeg kunne puste lettet ut i noen sekunder, for jeg hadde fått utsettelsen min. Så satt jeg meg ned for å skrive en innmelding som jeg kunne lese for klassen. Her kommer et utdrag av den:
Innmeldingen
“Denne innmeldingen har jeg gruet meg veldig til. Det meste av samlingen på onsdag satt jeg og gruet meg til det skulle bli min tur. I den første pausen rakk jeg å skrive ned noen stikkord jeg kunne si. I matpausen begynte jeg på nytt og skrev litt mer utfyllende setninger – og da jeg ikke rakk å dele på onsdag begynte jeg å forberede meg på nytt etter samlingen, og gikk og grublet videre hele torsdagen. For hvis jeg skal si noe høyt i en gruppe må jeg ha et manus å forholde meg til. Uten det stokker ordene seg, og jeg klarer ikke å ha en eneste klar tanke i hodet.
Det sier egentlig en del om meg. Jeg har hele livet vært en såkalt «flink pike». Jeg er pliktoppfyllende, redd for å ikke gjøre ting godt nok, jeg har liten tro på egne prestasjoner – og uansett hvor mye og lenge jeg forbereder meg til ting, så blir det aldri godt nok i egne øyne.
Mens jeg satt og ventet på at lærerne skulle si mitt navn på onsdagen fikk jeg en «flash-back» fra barneskolen. Vi hadde begynt med engelsk, og siden jeg aldri åpnet munnen i timene på eget initiativ ble jeg alltid bedt om å lese høyt fra leksen. Jeg kunne leksa på rams da jeg øvde meg hjemme foran speilet, men i klasserommet ble hodet fylt med bomull, stemmebåndet slo krøll på seg og bokstavene i boka danset foran øynene mine. Jeg stotret meg gjennom leksa, og ble bare mer og mer skamfull over hvor dum og udugelig jeg var. Hver engelsktime ble et mareritt, og etter hvert ble hele skolen et stort mareritt – selv om jeg egentlig elsket å lære nye ting.

Det er noen år siden jeg hørte om Relasjonssenteret første gangen. Jeg var på et foredrag med jobben hvor Herdis Palsdottir og Dora Thorhallsdottir snakket om «Relasjoner med barn». Det de sa traff meg rett i hjertet, og jeg ville egentlig bare høre mer og mer. Jeg kjøpte begge bøkene til Herdis, og leste dem i smug, for tårene mine rant hele tiden – og det ville jeg ikke la mannen min se. Jeg lengtet etter å lære mer om dette. Likevel tok det noen år. Jeg måtte først overbevise meg selv om at jeg turte, og deretter trengte jeg mot for å tørre å si til mannen min at jeg ville begynne på skolen. Men nå, endelig, har jeg tatt mot til meg og skal begynne reisen sammen med dere.
Jeg har stor angst, og jeg vet at dette vil bli både tøft og vanskelig. Men jeg er klar for å begynne på denne reisen, og jeg gleder meg!”
Det var tøft for meg å lese innmeldingen for klassen. Hadde jeg ikke hatt det jeg skulle si skriftlig foran meg ville jeg ikke visst etterpå hva jeg hadde sagt, og jeg vet heller ikke om jeg hadde klart å si noe.
Da jeg kikket opp etter å ha lest innmeldingen oppdaget jeg at flere i klassen gråt.
Læreren sa at jeg hadde berørt hele klassen med det jeg delte, og at jeg hadde berørt henne også. Jeg skjønte det ikke der og da, for jeg hadde lært å skyve alle positive tilbakemeldinger jeg fikk unna. Jeg ville ikke høre på dem, for stemmen i hodet mitt fortalte meg at hvis noen sa noe positivt til meg, så var det sikkert bare noe jeg misforstod.
Det var best å holde menneskene på en armlengdes avstand.
Ikke la noen komme for nær.
Den som intet våger, intet vinner
Der var jeg. Klassen var berørt, men jeg trodde ikke det hadde noe med meg å gjøre, eller hva jeg hadde fortalt. Jeg distanserte meg for å beskytte meg selv, og jeg skammet meg også over at jeg hadde tatt så stor plass. Likevel merket jeg meg noe læreren sa.
I klasserommet vårt henger det et bilde som Bjørg Thorhallsdottir har malt. Det heter «Mot», og er av ei jente som kaster seg utfor et stupebrett høyt oppe i luften. Ved siden av jenta står det skrevet Den som intet våger, intet vinner. Nederst i bildet står teksten fra sangen i Så som i himmelen: Det er nu som livet er mitt. Læreren sa:
Takk for at du stupte ut fra stupebrettet, Helene. Før trodde jeg at mot var å hive seg ut i en strikk, eller å komme seg opp på et høyt fjell. Nå vet jeg at ekte mot alltid inneholder en grad av sårbarhet. Og vi er aldri så modige som når vi tør å vise hvem vi er. Så nå har du vist stort vågemot.
Jeg skal være så ærlig å si at det gjorde meg godt å høre denne tilbakemeldingen. Det gjorde virkelig noe med meg, selv om jeg latet som ingenting, og ikke helt visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg så på bildet i pausen – og det bildet kikker jeg stadig opp på når jeg sitter i klasserommet.
Den dagen valgte jeg å hoppe!
Jeg var livredd. Angsten hadde kvelertak på meg, men jeg ville ikke la den bestemme over meg lenger. Jeg ønsket meg et annet liv. Et liv i frihet. Et liv hvor jeg kunne være meg. Et liv hvor jeg kunne føle meg god nok akkurat slik jeg var.
Jeg visste at dette bare var den første av mange kamper jeg måtte kjempe mot angsten. Men jeg ønsket en forandring. Og den forandringen startet den skoledagen. Da tok jeg sats – og hoppet!
Og jeg har ikke angret.
Likevel var det en kamp å komme til hver eneste samling. Angsten rev og slet så hardt i meg at jeg ikke fikk sove de siste nettene før samling, og jeg sov heller ikke stort de første nettene etterpå. Før samling var fokuset på alt som kunne gå galt, og etterpå var den indre kritikeren veldig god til å fortelle meg alt jeg kunne ha gjort bedre.
Likevel kom jeg hver eneste gang.
For jeg visste at jeg ønsket en forandring i livet mitt. Og jeg visste at den forandringen kunne jeg finne her.
En følelse av ro

En morgen omtrent midt i året kom jeg inn i klasserommet. Der lå det mange kort utover hele gulvet. Vi fikk beskjed om å velge oss et kort som beskrev den følelsen vi kjente inni oss akkurat da.
Dagen før hadde jeg hatt en samtale med min ene lærer, og jeg hadde funnet noen svar på ting i livet mitt som hadde gitt meg en liten åpenbaring. Da det ble min tur til å dele med de andre hvilket kort som beskrev min følelse den dagen sa jeg:
Dette er en følelse jeg egentlig har kjent på helt siden jeg satte meg på toget etter gårsdagens samling. Det er en veldig uvant følelse for meg å kjenne på i denne settingen her. Og det er at jeg føler meg helt rolig.
Flere i klassen smilte og lo, så spurte de om de kunne få lov til å klappe. Resten av den samlingen fortsatte jeg å kjenne på den samme roen. Det var veldig godt å kunne være sammen med så mange mennesker, utfordre meg selv gjennom alt vi gjør på skolen, og likevel kjenne på den herlige følelsen av ro inni meg.

Skam
Jeg har reflektert mye gjennom dette året. På hver samling har det kommet opp temaer som har fått meg til å tenke over hvordan jeg trykker meg selv ned, både når jeg snakker med andre, og når jeg tenker negativt om meg selv i mitt eget hode.
Jeg har vært min egen verste fiende, og jeg har skammet meg over veldig mye. Jeg har vært flink til å ta på meg skylden for det meste som har skjedd rundt meg, enten det var berettiget eller ikke. Og jeg har båret på mye skam alene. Jeg har vært overbevist om at hvis jeg forteller noen om skammen min, så kommer de til å snu ryggen til meg.
-Ingen kan tåle meg hvis jeg forteller alt jeg skammer meg over, har jeg tenkt.
Men så lærte vi på skolen at skam lever av hemmeligholdelse. For at skammen skal finne veien ut av kroppen så trenger den å deles.
-Det er bare da den kan smuldre opp og bli borte, hørte jeg på en forelesning.

Siden jeg begynte på denne skolen for å få et bedre kjærlighetsforhold til meg selv, så har jeg valgt å ta de utfordringene jeg har fått gjennom året. Så da temaet skam begynte å oppta tankene mine 24/7, uten å gi meg ro, fant jeg ut at jeg trengte å gjøre noe med det.
Jeg ville ta noen modige skritt for å teste ut teorien jeg hadde lært. Var det virkelig sant at skammen måtte deles for å bli mindre? Derfor skrev jeg om skammen min, uten å holde noe tilbake. Så leste jeg det høyt for hele klassen i en skoletime. Det var veldig skummelt, og jeg var livredd for å se dømmende blikk da jeg kikket opp fra papirene etter å ha lest ferdig.
Men blikkene som møtte meg var langt fra dømmende.
Blikkene var milde og kjærlige.
Noen øyne var fylt med tårer, fordi deler av min historie var gjenkjennbart også i deres liv. Noen hadde fått et møte med seg selv gjennom det jeg delte. For sånn er det når vi våger å åpne opp, være ærlige, og dele av vår sårbarhet. Det gir ringvirkninger som også påvirker andre. Og så er vi flere som kommer styrket gjennom at en våger å være sårbar. Det er magiske øyeblikk.
Jeg er nå ferdig med det første av tre skoleår, og jeg er spent på reisen videre. Jeg vil innrømme at det har vært en smertefull og turbulent reise så langt, og jeg har gruet meg til hver eneste samling. Likevel angrer jeg ikke på at jeg går her.
Jeg har et mål som jeg har lyst til å nå, og derfor fortsetter jeg å kjempe.
Det viktigste jeg har lært dette skoleåret er: Det å være modig handler ikke om fravær av frykt. Det handler om å fortsette å gå, selv om vi er redde.
Jeg håper du også våger å finne din vei. Du finner den veien hvis du virkelig vil.

Helene Mushom
Student på treårig deltidsutdanning i EQ-terapi
Tusen takk for at du ville dele din historie. Til deg som leser: Ønsker du å dele en oppgave eller en historie? Vi hører veldig gjerne fra deg. Skriv til ingeborg@eqi.no
Vil du vite mer:

EQ-kompetanse

EQ-utvikling
