Gjennom min utdannelse, som ansatt og nå mange år som leder har jeg lest utallige bøker og artikler om viktigheten av samarbeid, forståelse, omsorg, motivasjon, tillit, lojalitet, oppmuntring, tilbakemeldinger, forventninger, arbeidskultur, inkludering og arbeidslyst … bare for å nevne noe.
Dette er områder jeg som leder kjenner på, står i og er en del av hver dag. At jeg er i det og lever det ut, er ekte og viser det til de jeg har fått æren av å lede, er for meg å utøve autentisk og godt lederskap.
Erfaringsdeling om ledelse og emosjonell intelligens av Maria Hedlund, student på EQ-terapiutdanningen.
Jeg har tidligere “kunnet” ledelse, har utført det, men jeg har ikke eid det. De to siste årene har jeg tatt en reise på EQ Institute. Jeg har klart å starte den noe treige og knirkete heisen fra hodet og ned til hjertet. Heisen min har i 40 år vært «ute av stand», men jeg har klart å få start på maskineriet. Heisen var ikke særlig samarbeidsvillig, visste ikke hvordan og hva som skulle til for å få motoren til å gå, men da den omsider startet skjedde det mye. For meg er det stor forskjell på å jobbe fra hodet, og å jobbe fra hjertet.
Jeg ser og erkjenner nå at jeg tidligere satt meg selv til side for å imøtekomme andres behov, både jobb og privat. Jeg var nok det vi kaller en people pleaser og flink pike. Jeg tok i liten grad hensyn til hva jeg trengte eller hva som kjentes riktig for meg. Det viktigste var nok at det ble oppfattet godt og riktig for andre.
Når jeg nå leder fra hjertet kjennes det mer ekte og riktig, selv om avgjørelsene og beslutningene ikke alltid blir mottatt med jubel og applaus. Som leder står jeg i tøffe avgjørelser, har vanskelige saker og må ta upopulære valg.
Nå kjenner jeg at jeg står støtt, er mindre urolig, har mer tålmodighet og blir ikke like fort sliten.
Jeg har jobbet som leder i 14 år. De to siste årene har jeg sammen med en stor personalgruppe jobbet med temaene Emosjonell intelligens og Relasjonskompetanse, under overskriften: «Et inkluderende miljø, der alle føler seg sett, hørt og møtt». Store ord – viktige ord.
Som leder for 20 ansatte var det helt nødvendig at jeg startet med meg selv. Derav overskriften «Trappevaska starter øverst». Dette medførte et dypdykk i min egen historie. En historie med erfaringer og opplevelser som var pakket bort, gjemt i låste skuffer, feiet under store tunge tepper – i håp om at det skulle glemmes og aldri bli funnet igjen. Jeg vet nå med sikkerhet at sånn fungerer det ikke. Kroppen husker hver minste ting. Det ligger der og det kommer frem hvis du tillater det å komme. Som leder valgte jeg å gå foran og vise at jeg var villig til å jobbe med meg selv og min historie. Dette for at de jeg leder skal våge å gjøre det samme.
Ved å se på min egen historie, har jeg lært meg selv å kjenne på nytt. Jeg er blitt tryggere på meg selv, og det jeg står for. Som en av mine ansatte sa; «Jo mere dritt du jobber med – jo bedre leder blir du». Det kan kanskje høres rart ut, men det er virkelig en sannhet i det. Jeg opplever å ha mot til å stille de vanskelige spørsmålene som berører noe dypere hos de jeg møter. Jeg tør å stå i den stillheten som kommer når den andre tenker og responsen drøyer. En stillhet som jeg tidligere lett fylte med nye spørsmål og som førte til at øyeblikket forsvant. Ikke minst tåler jeg i dag alle de følelsene som kommer til uttrykk hos meg selv og andre.
Jeg tåler i dag mer av hele meg, jeg står støtt og vet hva jeg vil.
En start
En stor forandring vises på våre felles møter. Der har vi lagt inn et punkt som heter Innmelding. I innmeldingene inviteres alle til å dele, åpent og ærlig, hvordan de har det akkurat her og nå. Disse innmeldingene øker vår felles forståelse for at vi ikke trenger å fikse hverandres utfordringer. At mye er gjort bare vi tar oss tid til å lytte til hverandre.
Gjennom innmelding sikrer vi at alle har fått hverandres oppmerksomhet og satt ord på sitt, før vi vender blikket mot det som er dagens temaer. Tilbakemeldingene fra de ansatte er at når de har fått satt ord på «hvor de er», opplever de å ha ryddet plass til det som kreves av dem på arbeidsplassen.
Hjelpe andre
Jeg har tidligere brukt mye energi på å prøve å fikse, støtte og hjelpe andre. Mitt behov for anerkjennelse og å bli likt, medførte i mange år at jeg strakk meg langt i håp om å få det dekket. Et savn og ønske om å bli sett, som har vært iboende meg fra jeg var liten. Jeg har hele livet tatt stort sosialt ansvar, noe jeg omsider har forstått at jeg ikke trenger. Jeg trengte å se på min historie for å forstå hvor slitsom det er å være i verden på denne måten.
Alle gjør så godt de kan
Vi er 24-timersmennesker og har alle med oss smått og stort når vi kommer på jobb. Et fokusområde har vært å være mer bevisst på at vi selv har ansvar for hva vi bringer inn, og hvordan vi tolker det som skjer rundt oss. Vi har satt personlig språk på agendaen. Vi øver oss på å bruke ordet JEG først i en setning, og blir på den måten modigere i vår kommunikasjon. Vi har kjent etter, og erfart, at det går an å si: «Jeg opplever deg litt kort i dag – er det noe?», uten at det tas imot som kritikk. Et slik ærlig spørsmål viser at vi tar oss selv og hverandre på alvor.
«Du er ikke ansvarlig for andre menneskers reaksjoner, kun dine egne intensjoner», skriver psykolog Carina Carl i sin bok «Jobbpsykologi». Dette syns jeg henger godt sammen med uttrykket “Alle gjør så godt de kan utifra sine forutsetninger, til enhver tid. Det ansvarliggjør det du bringer inn i en relasjon, og hvordan du velger å ta imot den andre. Det inspirerer andre til å ta ansvar for seg og sitt, og ha en undrende innstilling i møte med andre.
Kaffekoppen i skohylla
I vår mellomstore bedrift er det er raske skifter som krever fleksibilitet fra alle. Gjennom det arbeidet vi har gjort med oss selv og den gryende erkjennelsen av at alle gjør så godt de kan utifra sine forutsetninger, har oppfatningen av hva vi gjør på jobb og hvem vi er, forandret seg. Jeg finner fortsatt kaffekopper der de ikke skal være, men det er ikke der vi har fokuset. Den kaffekoppen ble ikke satt der av vond vilje. Gjennom endring av fokus og en bevisst holdning- og handlingsendring hos meg som leder, har vi nå en arbeidsplass med stor grad av psykologisk trygghet.
20 ansatte med ulike læringsstrategier og ulike historier krever 20 ulike tilnærminger fra meg som leder. Likheten mellom oss er at vi alle ønsker å bli sett, hørt og møtt, og trenger trygghet for å yte og fungere i jobben. Vi møtes i et ønske om å bruke energien på det som skaper kreativitet, energi, produktivitet, glede og innovasjon i hverdagen. Kaffekoppen i hylla er ikke viktig. Ingen vil bruke energi på det, verken å ergre seg over at den står der, eller være redd for at noen blir sure når de glemmer den der.
Når jeg som leder kan si «Jeg skjønner ikke», eller «Jeg syns dette er vanskelig» går jeg foran, «tar en for laget» og viser at det ikke er farlig å vise seg sårbar. Jeg vil være den lederen som står sammen med dem og er der det skjer. Jobben min som leder innebærer ofte at jeg trenger å «være på gulvet», men jeg får likevel gjort arbeidsoppgavene mine. Jeg får faktisk gjort jobben min bedre. Min erfaring er at når jeg er ute i feltet, møter de ansatte der de er og tar meg tid til den ekstra praten, så blir jeg en bedre leder.
De gode hjelperne
Gresk mytologi har «Jason og jakten på det gylne skinn». I Norge har vi «Askeladden og de gode hjelperne». Budskapet i begge fortellingene er at vi trenger mennesker med ulike kvaliteter for å klare å oppnå målene våre. Jeg som leder trenger den som provoserer meg, den som utfordrer, den som heier og den som bukker og takker. Dette har vært en stor oppdagelse for meg. Tidligere kunne jeg hige etter full enighet og færrest mulige diskusjoner. Nå ser jeg på våre ulikheter som en gave. Vi skal jobbe sammen for å oppnå felles mål, men veien dit krever ulike styrker, gode diskusjoner og kanskje uenighet om fremgangsmåte. Det er plass til alt dette i et trygt rom der det er lov å være deg.
Å være personlig i all sin profesjonalitet…
«Maria, du minner meg om astrofysikeren Knut Jørgen Rød Ødegård når du snakker. Det du snakker om er veldig spennende, og du gløder og brenner sånn som han når du forteller. Han får meg til å syns verdensrommet er spennende, noe jeg egentlig ikke syns. Med den gløden din kan du få hvem som helst til å syns dette er spennende»
Vi sitter i nettverkssamling og jeg har akkurat, igjen, fått overtenning og snakket meg varm om arbeidet med emosjonell intelligens og hva det faktisk betyr for meg og min arbeidsplass. Tilbakemeldingen fra kollegaen har jeg med meg resten av dagen. Den gir meg en ekstra dytt.
Den forteller meg at jeg kan gjøre stor endring i kraft av å snakke om noe jeg brenner for. Ved at jeg byr på meg selv og er autentisk får jeg andre til å lytte, og selv kjenne på et ønske om å endre seg. Erfaringen viser meg også at det å vise sårbarhet ikke er farlig, men at det skaper et sterkere bånd – jeg blir en bedre leder og jeg får en større nærhet til mennesker.
Jeg vil oppfordre alle ledere til å våge å utforske egen sårbarhet. Du blir ikke mindre leder av den grunn. Min erfaring er at du blir tatt mer på alvor, og at du får en større gjennomslagskraft – du blir en bedre leder.
Maria Hedlund
Styrer i Mortenåsen barnehage.
Vi starter nye klasser på EQ-terapeututdanningen i Oslo og Bergen januar 2025. Les mer her.
Vil du vite mer:
EQ-kompetanse
EQ-utvikling
