Ensomhet – den nye folkesykdommen

Før jeg svarer på mine spørsmål vil jeg dele med deg, min erfaring med den grå og triste følelsen: Ensomhet.

Da jeg var i midten av 30-årene, kjente jeg på en sterk følelse av ensomhet. En følelse som sa: «Ingen er her for meg. Jeg er helt alene.» Denne følelsen av å ikke ha noen som var der for meg, noen som jeg kunne være sårbar sammen med og dele mine innerste tanker og følelser med, var uforståelig for meg. Jeg var og er gift med mannen i mitt liv, har tre nydelige døtre, hus, bil, utdannelse og en jobb med kollegaer som jeg koste meg sammen med. Så hvor kom denne følelsen av ensomhet fra?

Det var først da jeg begynte på familieterapiutdanning i Danmark, og begynte å flytte fokus innover, at jeg forstod hva ensomhetsfølelsen ville fortelle meg. Jeg innså at min ensomhetsfølelse handlet om at mine foreldre ikke evnet å se meg. De var barn av sin tid: de evnet ikke å se seg selv – og derfor evnet de heller ikke å se meg. Når jeg skriver «se seg selv», da henviser jeg til følelsene. Jeg henviser til at hvis du ønsker å se deg selv, så trenger du å anerkjenne og ivareta alle dine følelser. At du tillater deg å føle det du føler, ikke avfeier følelsen – eller tar deg sammen ved å pakke følelsen bort.

Vi er våre følelser

Jeg vokste opp i et hjem og i en tid hvor følelser gjerne ble oversett eller avvist. Og jeg gjorde det som barn gjør. Jeg kopierte mine omsorgspersoner og lærte å overse og avvise egne og andres følelser.

I dag tenker jeg at du og jeg er våre følelser, og når vi blir opplært til ikke å ta våre følelser på alvor. Da lærer vi å leve ut ifra fornuften. Vi lytter ikke til oss selv – våre følelser – for vi har lært å lytte til fornuften. Vi tilpasser oss partner, kollegaer, foreldre eller hvem det nå er som vi ønsker, mer eller mindre bevisst, å imøtekomme. Når du og jeg lever våre liv med et slikt fokus, der alle andre er viktigere i våre liv enn det vi er, da melder ensomhetsfølelsen seg. Dette fordi: når jeg ikke hører på meg selv og ikke tar meg selv på alvor. Da vil heller ikke andre kunne se meg og ta meg på alvor.

Heldigvis kan vi endre på det meste som er menneskeskapt, også indre programmeringer. Vi kan derfor endre denne indre programmeringen eller væremåten, som er å «ta oss sammen» til å bli «ta oss selv på alvor».

Filosofi om ensomhet

I boken «Ensomhetens filosofi» skriver professor i filosofi, Lars Svendsen, blant annet:

• De som føler seg ensomme tilbringer ikke mer tid alene enn de som sier at de ikke føler seg ensomme.
• Følelsen av ensomhet kan kun fikses av den som går igjennom det.
• Det er godt dokumentert at ensomme betrakter både seg selv og andre mer negativt.

Da jeg leste punktene som Lars Svendsen trekker frem, da tenkte jeg følgende:

• Siden en kan føle seg ensom også når en er sammen med andre, så handler følelsen av ensomhet om å ikke evne å «se seg selv»/egne følelser.
• Siden følelsen av ensomhet kun kan fikses av den som eier følelsen, da vil en eventuell endring kreve indre motivasjon for endring.
• Det faktum at mennesker som kjenner på en stor grad av ensomhet betrakter både seg selv og omgivelsene mer negativt enn andre. Som ikke kjenner på den samme følelsen av ensomhet. Forteller meg at disse menneskene har liten grad av egenkjærlighet. 

Egenkjærlighet

Egenkjærlighet er din og min ubetingede aksept og kjærlighet til oss selv. En tro på at: jeg er bra nok som den jeg er. 

Egenkjærlighet er en type kjærlighet som vokser frem i barnets møte med sine nære omsorgspersoner, og senere i møte med lærere og skolekamerater. Disse positive erfaringene blir etter hvert til et teppe av usynlige bånd. Som binder barnet sammen med andre mennesker. Og resulterer i en opplevelse av å tilhøre en flokk. Ved å bli tålt og akseptert av flokken for den vi faktisk er, vil vi selv tåle og akseptere andre slik de nå er. 

En person som har mange opplevelser av å ikke bli tålt og akseptert, vil utvikle liten grad av egenkjærlighet. Og med det blir det vanskelig å skape bånd av fellesskap med andre. Lav egenkjærlighet resulterer i at vedkommende har liten grad av kjærlighet å gi til seg selv og andre. En kan ikke gi noe til andre som en faktisk ikke har. Konsekvensen er en følelse av ensomhet som sier: «Ingen er her for meg. Jeg er helt alene.»

Indre glede

Nå vil jeg be deg om å lukke øynene og se for deg en person, gjerne et lite barn, som du elsker. Kjenner du at gleden i kroppen din vokser?

Når kjærligheten vokser i kroppen fylles den av glede. Ja, glede og kjærlighet er to sider av samme sak. Min erfaring, etter å ha jobbet med kjærligheten til meg selv i over 30 år, er at jeg gradvis har erstattet ensomhetsfølelsen med indre glede – egenkjærlighet til meg selv. 

En følelse av at jeg er mer enn god nok som den jeg er. Ja, også med alle de mangler som jeg har og feiltrinnene som jeg gjør. Jeg har lært å «se meg selv» – ved å ta personlig ansvar og anerkjenne og ivareta mine følelser.

Hva kan du og jeg gjøre for å hjelpe oss selv når vi føler på ensomhet?

Min indre reise fra hodet til hjertet, fra fornuften og ensomhetsfølelsen til gleden og egenkjærligheten, har tatt mange år. I løpet av de årene har jeg kjent på økt glede over det livet som jeg har skapt for meg selv. Hvis du er motivert for en slik reise, hvor du gradvis blir bedre kjent med deg selv – dine følelser, så vil jeg anbefale deg å gjøre følgende:

1. Skap en ny vane – finn en fast tid hver dag, hvor du kan være alene en stund. 
2. Lukk øynene og flytt fokus innover, kjenn etter og spør deg selv: «Hvordan har jeg det akkurat nå?» Husk at det å ikke vite hvordan du har det også er et svar og at du nå har plantet et spørsmål hos deg selv. Det kan hende at din indre stemme snakker veldig lavt fordi den ikke er vant til å bli spurt eller lyttet til.
3. Anerkjenn alle de følelser som dukker opp ved å tillate deg med god samvittighet å gråte og/ eller slå en pute eller annet som du kjenner at du har behov for.
4. Når du er sammen med andre: Sett ord på det du føler når det er naturlig og begynn gjerne setningen med ordet: «Jeg..» 
   Ved å begynne setningen med pronomenet «JEG» blir du tydelig for deg selv og andre. Du snakker ut fra deg selv når du for eksempel sier: «Jeg er så glad.» Eller: «Jeg er så redd.» Eller: «Jeg vet ikke hva jeg føler.» Husk at andre ofte tolker feil når de tolker hva du føler.

Indre reise

Jeg vet at mine foreldre gjorde så godt de kunne, men det var ikke godt nok for meg. Den indre reisen som jeg har tatt i mitt voksne liv er jeg uendelig takknemlig for. Jeg unner deg som kjenner på en følelse av ensomhet å lære å møte fine deg på en slik måte at du, når du er alene eller sammen med andre, kan kjenne på en indre glede. En indre kjærlighet til deg selv og dermed også til andre.

Jeg brenner for å hjelpe mine medmennesker til å skape sitt optimale liv. Med stor grad av egenkjærlighet og dermed indre glede.

Varm klem fra,

Herdis

Ønsker du å vite mer om min indre reise til økt grad av egenkjærlighet, vil jeg anbefale deg å lese boken: Egenkjærlighet – skaper ringer i vannet