EQ-terapi

Da vi ble avvist på våre følelser i barndommen, mistet vi kontakten med oss selv. EQ-terapi hjelper til med å gjenvinne denne kontakten. Gjennom arbeid med det indre barnet forløses ufølte følelser, slik at selvfølelsen styrkes og nye sannheter som “Jeg er verdifull” og “Jeg er trygg i meg selv” etableres. 

Bakgrunn 

Herdis Palsdottir innså på starten av 90-tallet, etter å ha jobbet mange år som veileder i PPT for såkalte  “vanskelige” barn, at; Det finnes ikke vanskelige barn- kun barn som har det vanskelig. Det var tydelig for Herdis at årsaken til at barn hadde det vanskelig handlet om en kombinasjon av deres naturlige hjerneutvikling, og tilknytningen barna hadde til sine omsorgspersoner.  

Herdis erfarte at barn frem til skolealder først og fremst er følelsesvesener. De oppfatter og tolker verden emosjonelt, ikke logisk, og derfor er det avgjørende hvordan voksne møter barnas følelser i de første seks leveårene.

Familieterapi 

Denne nye innsikten gjorde at Herdis ønsket å videreutdanne seg til familieterapeut. Målet hennes var å kunne hjelpe voksne til å ta lederansvar når de var sammen med barn, og undre seg over årsaken til at barna hadde det vanskelig. 

Det ble på Kempler Instituttet i Danmark at Herdis Palsdottir tok sin utdanning i opplevelsesorientert familieterapi i årene 1999 – 2001. 

Opplevelsesorientert familieterapi har røtter i den humanistisk-eksistensialistiske teorien, og eksempler på denne opplevelsesorienterte terapiformen er Carl Rogers klientsentrerte terapi og Fritz Perls gestaltterapi. 

Utover 2000-tallet begynte Herdis arbeidet med å utvikle EQ-terapien.

Det indre barnet 

Herdis oppdaget tidlig i sin praksis som familieterapeut at mange som kom i terapi hadde gode samtaler med henne, men at de i liten grad kom i kontakt med følelsene sine. Det ble mye utveksling av tanker.  

Inspirert av boken Som å komme hjem, hvor John Bradshaw skriver: “Befri ditt indre barn og forstå deg selv som voksen”, ble Herdis nysgjerrig på om det indre barnet kunne bli en del av terapien. Kunne kontakt med det indre barnet gjøre de abstrakte følelsene våre om til noe mer konkret og håndterlig? 

Herdis begynte å invitere de som kom i terapi til å lukke øynene. De som fikk terapi, ga tilbakemeldinger om hvor befriende det var å vende blikket innover og være nær seg selv for en stund. Herdis erfarte at ved å introdusere det indre barnet for dem som kom i terapi, ble det lettere å komme i kontakt med de vonde følelsene som var blitt pakket bort – og at tankene ikke lenger overstyrte følelsene.  

Den sveitsiske psykoanalytikeren Alice Miller ble også en viktig inspirasjonskilde for Herdis. Millers arbeid handler om hvordan kroppen husker, og at dyp bearbeiding av historien starter når vi våger å lytte innover. Denne innsikten førte til at Herdis begynte å spørre de som fikk terapi om de hadde en opplevelse i, eller beskjed fra, kroppen.

Fysisk støtte 

Terapiene ble stadig dypere og bar mer og mer preg av at vonde, ubearbeidede følelser kom til overflaten, ble anerkjent og forløst. Herdis kjente på et behov for å gi dem som kom i terapi mer støtte, og en større følelse av trygghet. Hun begynte derfor å legge en hånd på overarmen og en hånd på nakken/ ryggen til dem som fikk terapi og holdt hendene der under hele terapien. Målet var å formidle: Jeg vil deg vel!  

Emosjonell intelligens (EQ) 

Tidlig på 2000-tallet oppdaget Herdis boken Emosjonell intelligens – å tenke med hjertet, skrevet av den amerikanske psykologen Daniel Goleman. Goleman beskrev emosjonell intelligens (EQ) som evnen til å gjenkjenne, forstå og håndtere egne og andres følelser på en hensiktsmessig måte.

Herdis integrerte emosjonell intelligens i sitt videre arbeid med terapiformen, ved blant annet å sette ord på, og spørre inn til, grunnfølelsene i terapiene. Hun opplevde at det hjalp dem som fikk terapi til å gjenkjenne og anerkjenne sine følelser – og dermed forstå seg selv bedre. 

Med dette elementet på plass var EQ-terapien skapt. 

Å bli den vi trengte  

EQ-terapien tar utgangspunkt i at vonde følelser vi bærer på i dag, har røtter i barndommen. Da vi som barn ikke ble møtt på våre følelser, kopierte vi de voksne, og vi begynte å avvise oss selv. Resultatet ble at vi pakket bort de vonde følelsene, og tilegnet oss uhensiktsmessige væremåter og overlevelsesstrategier.  

I EQ-terapien bearbeides tidligere hendelser, og en får mulighet til å forløse ufølte følelser.  Ved å bli kjent med sitt indre barn/egne følelser vokser en indre styrke frem, samt en vilje til å stå opp for seg selv. Det gjør det mulig å bli den kjærlige og trygge omsorgspersonen en savnet som barn – og i mange tilfeller fortsatt savner som voksen. Dette indre arbeidet styrker selvfølelsen, og vår emosjonelle intelligens. 

Egen utvikling – en forutsetning for å kunne hjelpe andre 

Den treårige EQ-terapeututdanningen er erfaringsbasert. Det betyr at veien den enkelte selv har gått, legger grunnlaget for terapeutens kompetanse. EQ-terapeuten har, i stor grad, bearbeidet egen historie, og vil derfor møte andres smerte med undring og et ønske om å forstå.  

Uten denne reisen hjem til seg selv risikerer terapeuten å trekke seg unna, avvise eller forsøke å “fikse” den andre. EQ-terapeuten har utviklet stor grad av emosjonell intelligens, og evner derfor å anerkjenne og undre seg sammen med den som får terapi. 

Å komme hjem til seg selv 

EQ-terapi er ikke en metode – det er en måte å være i verden på. Terapiformen bygger på en tro på at alle følelser gir mening, og at alle mennesker gjør så godt de kan, ut fra sine forutsetninger. Når vi får hjelp til å forstå og forløse det vi bærer på, åpner vi opp for mer egenkjærlighet. 

EQ-utvikling

For deg som ønsker å få terapi over tid.
4 måneder kurs i gruppe

Les mer

EQ-terapeut

For deg som ønsker å bli EQ-terapeut.
3 år – deltidsutdanning

Les mer