Jeg har fått tilbake retningssansen

Året med EQ-kompetanse har vært livsendrende for meg. Jeg er i ferd med å finne igjen meg selv, å komme hjem til meg selv. Der inne er det skaperkraft som endelig blir hørt og trodd på, så nå tar jeg meg selv på alvor og følger hjertets hvisking. 

Av: Ann Schifte

Jeg trodde etter over 30 år i helsebransjen at jeg hadde god innsikt i kropp og sinn, både hos meg selv og gruppene jeg underviser. Året med EQ-kompetanse på EQ Institute ble derfor mer enn et kompetanseløft, det ble en oppvåkning til hvor undervurdert betydningen og kunnskapen om emosjonell intelligens i oss alle er. 

Til tross for egen utdannelse og kliniske erfaring gjennom å jobbe tverrfaglig med både leger, psykologer og fysioterapeuter ble jeg i løpet av tiden på EQ Institute gradvis klar over gapet mellom kontakten jeg trodde jeg hadde med egne og andres følelser, og virkeligheten. Det gikk opp for meg i hvor stor grad følelsesmessige traumer langt i fra bare omfatter de alvorligste hendelsene som krig eller overgrep. Det handler i stor grad om blokkeringer vi som barn de første leveårene skaper for å overleve i en verden av voksenpersoner som ikke er i kontakt med egne følelser, og dermed heller ikke barnas. 

Et ønske som ofte ytres fra rehabiliteringsgruppene jeg underviser i er: «Jeg vil ha tilbake livet mitt» og «Jeg vil bli meg selv igjen». Disse følelsene virker til å være allmennmenneskelige, uavhengig av helse, kjønn eller alder. Jeg har undret meg over hva som ligger til grunn for dette savnet, og denne sorgen av å ha mistet seg selv, eller av å leve et liv som ikke er i tråd med slik vi ønsker å leve.  

Et paradoks er at i møte med spørsmål som «Hva vil du?», «Hvordan ønsker du å leve?», «Hvem er du innerst inne?» eller «Hva hadde vært godt for deg nå?» kommer mange av oss til kort. Vi har gjennom oppveksten blitt så formet av omverdenen at vi har blitt vant til å være ytrestyrt – og dermed mistet kontakten med egne behov og følelser. Evnen til å leve i kontakt med det indre kompasset vårt har blitt underutviklet. Heldigvis har våre medfødte evner aldri gått tapt. De kan trenes opp og utvikles helt frem til den dagen vi dør, så det er aldri for sent å finne tilbake til seg selv. 

Alternativet er å fortsette å leve i verden på samme måte, der vi stadig går på kompromiss med oss selv i den tro at den indre smerten mange av oss kjenner på, er noe vi bare må lære oss å leve med. Ikke bare koster det energi og tapper oss for livskraft, det setter seg også i kroppen som kronisk stress. For å lindre på smerten søker mange av oss bekreftelse på vår verdi fra andre mennesker. Gjennom å søke anerkjennelse og bli elsket gjennom hva vi presterer fremfor hvem vi er, kan egenverdet og følelsen av integritet bli ytterligere satt under press. Hvor mange kan si at de føler seg gode nok som de er? 

Året på  EQ Institute har vært en livsendrende oppvåkning som ikke bare påvirker meg, men også menneskene jeg jeg har rundt meg. Gjennom å møte meg selv på en annen måte, møter jeg automatisk alle andre litt annerledes. Ingen kan gi noe de selv ikke har, og den dypere kunnskapen jeg fikk muligheten til å tilegne meg gjennom året på EQ-kompetanse har forandret måten jeg forholder meg til livet og mine medmennesker på.  

Det merkes godt i forholdet til mine nærmeste. Situasjoner som før trigget sterke følelser, oppleves ikke på samme måte lenger. Det gjør også at de møter meg på en annen måte – helt av seg selv. På jobb er det lettere å forholde seg til både kollegaer og pasienter. Ikke minst merker jeg at nå som jeg er i bedre kontakt med meg selv, mine grenser og behov, er jeg bedre til å veilede andre til å komme i kontakt med sine. 

Det underligste av alt er allikevel den forandringen jeg merker at jeg har fått i forholdet til meg selv. Fra å leve med en ubevisst sannhet om at jeg innerst inne ikke var god nok, har jeg begynt å bli glad i meg selv. Jeg har fått tilbake retningssansen. Kontakten med det indre kompasset. Nå kjenner jeg på en takknemlighet, og tillit til at jeg ledes vel.