Relasjonen til meg selv

Jeg ønsker å dele noe av det mest krevende, og viktigste, jeg har jobbet med det siste året. Det handler om forholdet til meg selv. Om å vende blikket innover, til den indre dialogen som følger meg hele tiden. Den stemmen som styrer hvordan jeg ser på meg selv, og hvordan jeg møter verden. 

Skrevet av deltaker på kurset EQ-kompetanse.

Min indre dialog har vært som en streng og ubarmhjertig stemme som aldri ga meg fred.

Jeg levde i et rom hvor alt var svart eller hvitt, riktig eller galt, og jeg var alltid feil. Hver dag fortalte stemmen meg hvordan jeg måtte være for å bli akseptert – og hver dag feilet jeg.

Ingen måtte se at jeg feilet, så jeg tok på meg en maske. Masken var tung, og jeg var ofte utslitt. Jeg kunne skjule meg for andre, men ikke for meg selv. Skammen og selvforakten var tung å bære. 

Strenge spilleregler
Jeg forstod aldri at det fantes usynlige regler jeg levde etter. Strenge spilleregler som dikterte hvordan jeg måtte være for å bli sett og elsket. Spillet, som var livet mitt, kunne ikke spilles etter andre regler, og alltid falt jeg utenfor reglene.

Vær kul. Vær pen. Vær stille.
Ikke vær så stille.

Vær avslappet. Vær trygg. Vær selvsikker.
Ikke vær så selvsikker.

Vær populær. Vær flink. Men ikke snakk om at du er flink. Lat som du ikke er det.

Vær glad. Ikke vær trist. Ikke vær sint.

Ikke vær redd. For all del ikke vær redd. Ta deg sammen. Om du absolutt må være redd må du i hvert fall ikke vise det til noen. Ingen liker det. Ingen orker deg da. Det er flaut. Ta deg sammen. Alvorlig talt.

Reglene hadde jeg lært før jeg hadde ord, så de eksisterte utenfor bevisstheten. Jeg visste at det var sånn, uten å vite at jeg visste. Jeg kjente bare på kravene, på frykten for å ikke strekke til, og på skammen over å alltid være feil.

Jeg bar på en uro og et mørke som gjorde det vanskelig å kjenne ekte ro. Likevel fortsatte jeg. Jeg lærte å spille en rolle, som en maske, for å skjule smerten. Jeg ble ganske god på det, og også veldig sliten.  

Jeg oppdaget spillereglene
Noe skjedde. Noen stilte et spørsmål. Et enkelt spørsmål som jeg ikke lenger husker, men som avslørte at reglene mine bare gjaldt for meg. 

Og plutselig åpnet noe seg. Et vindu på gløtt. Jeg begynte å se rommet jeg hadde levd i hele livet. Veggene jeg hadde trodd var verden.

For første gang kunne jeg se mønstrene. Se hvordan jeg alltid tilpasset meg regler jeg selv hadde laget. Hvordan jeg hele tiden forsøkte å være riktig. Være god. Være akseptabel. At det kanskje ikke var så rart at jeg alltid var sliten. 

Det var en eksistensiell uro. En åpning. Et vindu på gløtt. Og samtidig: Omrisset av en frihet jeg aldri før hadde kjent. 

For det finnes en annen måte å leve på. 

Jeg liker å sammenligne det med filmen The Matrix. En verden av regler du er nødt å følge, så lenge du ikke er klar over dem. Du tror det er virkeligheten, men virkeligheten kan endres om du ikke tror på reglene. Du tar steget ut av systemet, og ser det utenfra. Du velger selv hvilke regler du spiller etter, og verden blir større. Den blir både mer og mindre skummel, men kommer med en frihet som ikke fantes før. 

Jeg hadde levd etter sannhetene mine hele livet, uten å vite det. Nå kunne jeg se dem. Og det endret alt. Og samtidig ingenting. 

For når jeg først ser at reglene finnes, kan jeg begynne å stille spørsmål ved dem. Er de sanne? Er de nødvendige? Er de mine? Er de gode? 

Det var da jeg kunne begynne å endre dem. Omprogrammere. Øve på å leve annerledes. Hver gang jeg ser mønstrene nå, minner jeg meg selv på at jeg ikke trenger å følge dem. Jeg kan stoppe opp. Velge på nytt. Gi meg selv forståelse for at reglene en gang beskyttet meg, men nå holder meg tilbake.  

Endre den indre dialogen
Å oppdage reglene var ikke slutten. Det var starten. For selv om jeg så dem, forsvant de ikke. Stemmen forsvant ikke. Den indre kritikeren hadde fått sitte ved roret så lenge at jeg ikke visste hvordan det var å se verden uten gjennom dens øyne. 

Men noe var likevel annerledes. Nå visste jeg at spillereglene ikke gjaldt. At stemmen ikke var sannheten. Den var en stemme. Ikke selve meg. Ikke den jeg er. Den hadde lært seg å rope høyt for å holde meg trygg. Nå forsøker jeg å høre på den, men uten å tro på den. Takke for forsøket på beskyttelse. Men likevel gå en annen vei. 

Det er en øvelse. En øvelse i å stoppe opp. Observere. Og velge annerledes. 
Hver gang stemmen sier at jeg er feil, prøver jeg å svare med vennlighet. Hver gang skammen forsøker å ta tak, prøver jeg å møte den med forståelse. Ikke alltid lykkes jeg. Men oftere enn før. 

Forandringen skjer ikke som et brudd, men som en bevegelse. En bølge. Frem og tilbake.

Noen dager tror jeg på det nye. Andre dager trekkes jeg inn i det gamle. Men forskjellen er at jeg ser det nå. Vinduet er på gløtt. Jeg merker når jeg faller inn i gamle mønstre. Jeg observerer skammen, uten å være ett med den. Jeg kjenner hvordan stemmen protesterer mot meg. Og da kan jeg minne meg selv på at det finnes et valg. 

Stemmen er ikke lenger like streng. Noen ganger er den varm. Som en hvisking: “Jeg ser deg. Du gjør så godt du kan.” Og det er nok. Ikke alltid. Men oftere. 

Dette er ikke slutten på reisen. Det er midt i. En vei som fortsatt krever mot. Som krever innsats. Som krever styrke. Men som også gir ro. Som gir håp og motivasjon.  
 
Og kanskje mest av alt, en gryende følelse av at jeg kan være god nok. Uten å være perfekt. 

Veien videre
Denne reisen har lært meg at frihet ikke nødvendigvis føles som prestasjoner og ytre anerkjennelse. Ofte kjennes den som stillhet. Som ro. En ny evne til å stå i meg selv uten å måtte prestere, bevise eller skjule. Den har vist meg at styrke ikke handler om å være urokkelig, men om å tørre å være myk. Å velge å stå opp for meg selv, ikke ved å kjempe mot det vanskelige, men ved å stå stødig midt i det. 

Noe av det som har overrasket meg mest, er hvordan jeg, for hver “sannhet” jeg har avslørt, har blitt sjokkert over at jeg ikke har sett det før. Hvordan jeg har levd under disse reglene i årevis, uten å stille spørsmål ved dem. Det føles nesten absurd, i ettertid.

At jeg har trodd så sterkt på et system som nå virker så åpenbart feil. At jeg ikke gjennomskuet det tidligere. Og det gjør meg både ydmyk og nysgjerrig. For hvis jeg kunne tro så blindt på det, hva tror jeg fortsatt på nå, uten å vite det?

Hvilke “sannheter” lever jeg fortsatt etter, som en dag vil få meg til å holde meg fast i stolen igjen? 

Det betyr ikke at alt er enkelt. Jeg famler fortsatt. Jeg snubler. Men nå reiser jeg meg på en annen måte. Ikke for å komme meg bort fra noe, men for å komme nærmere. 

Veien videre handler for meg om å leve med åpne øyne og et åpent hjerte. Om å velge bevissthet fremfor autopilot. Kanskje er dette starten på et liv med mer indre stillhet. Kanskje er det bare enda et steg i en lang prosess. Men jeg vet at vinduet er åpent nå. Og jeg har kjent trekken av frihet. Jeg vet at det finnes en annen vei. 

Så jeg fortsetter.

Ikke for å bli perfekt, men for å være hel. Ikke for å passe inn, men for å kjenne tilhørighet. Ikke for å vinne kjærlighet, men for å gi meg selv den kjærligheten jeg alltid har søkt. 

Kanskje handler hele reisen egentlig om å komme hjem. 

Hjem til meg selv. 

Ønsker du en bedre relasjon til andre mennesker?

Kurset EQ-kompetanse henvender seg til deg som ønsker å lære mer om relasjoner. Du vil få en større forståelse for hva som skjer i samspillet mellom mennesker, og hva som ligger bak reaksjoner og handlinger hos deg selv og de du har rundt deg.

Nye kurs starter høsten 2025
Oslo: Oppstart 19. august – les mer her
Bergen: Oppstart 26. august – les mer her
Digital: Oppstart 24. september – les mer her

Lurer du på om dette kan være noe for deg? Vi hører gjerne fra deg.
E-post: post@eqi.no Tlf: +47 413 10 600 eller fyll inn: Kontaktskjema