Av: Dora Thorhallsdottir, grunnlegger EQ Institute
Fra de heite nyforelska til det dølle paret. Hvordan havnet vi her, lurer mange par på når de sitter i terapirommet. Vi skulle jo bevare gnisten! Men så sitter de der og det eneste som snakkes om for tiden er barna, handlelister og annet praktisk prat. De har ikke ligget sammen på mange uker eller måneder, og ser på partneren sin med lunkent blikk og husker ikke sist de følte for å kline med vedkommende.
Det er utrolig trist at så mange par, med så godt utgangspunkt ender opp som halvveis søsken i et bofelleskap mens de lurer på: Hvor ble det av lidenskapen? Når mistet vi kjæresteforholdet? Hvordan i all verden klarte vi å la det praktiske i Familien AS spise opp det magiske som en gang var?
Det å starte en familie er tøft. Skikkelig påkjenning. Rett og slett fordi dine/deres behov er ikke lenger nummer en. Det er et barn som styrer livet fullstendig: de bestemmer når du sover og hvordan du dagen din blir på mange måter. Så kommer ofte et barn nummer to og vips har det opprinnelige «barnet», nemlig kjæresteforholdet dere har hatt, gått en sakte død i møte, for å være litt dramatisk.
Det finnes selvsagt ikke en magisk formel eller et enkelt svar for å forhindre dette, i så fall ville jo alle gjort det. Men bevisstgjøring på varsellampene kan være på sin plass, og noen helt konkrete små tips:
Sett av tid til kjæresteforholdet, ellers dør det sakte.
For å bruke en plante som metafor: du trenger å vanne den jevnlig for at den ikke dør. Eller en bil, den trenger service av og til. Dette vet vi jo egentlig: du trenger å pleie et forhold, gi det næring. Skru av TV, mobil og annet som forstyrrer, for å ha fokus på din utvalgte. Spørre f.eks: hvordan har du det og være interessert i svaret. Det trenger ikke nødvendigvis være ofte, og det trenger ikke ta lang tid. MEN, det trenger å skje at dere av og til prater om noe annet enn familielivet, ellers «glemmes» de små stundene som fungerer som lim for at dere er et par. Det samme gjelder for ligging. Det høres usexy ut, men i en hektisk hverdag så er faktisk det å ha en fast dag er ofte noe som fungerer, selv om de fleste helst vil ha sex spontant. Problemer er: Du blir ikke så spontan når du er sliten, så dere kan like godt planlegge litt sex fremover, for da blir det i det minste noe av! Ellers kan det gå så lang tid at det blir kleint, og da, Houston, har vi et problem.
Egentid og raushet
Raushet avler raushet (med mindre du er sammen med en egoist). Poenget er: dersom du er raus med at kjæresten din får gjøre litt av sine ting, enten det er fritidsinteresser eller bare egentid, så får du igjen. Par som har det bra midt i småbarnstiden er de som unner hverandre litt fri innimellom. Bytte på å stå opp i helgene, komme seg ut litt, være greie med at i perioder kan den ene være litt nede, mens den andre er litt mer i pluss. Der det er gi-og-ta mentalitet, der begge verdsetter sine behov og er tydelig på de, klarer seg mye bedre. Og akkurat her er ofte menn mye bedre enn kvinner: de fortsetter gjerne med det livet de hadde før de fikk barn, mens kvinner slutter ofte å være så sosiale eller kutter ut hobbyer de hadde før. Ha fokus på at BEGGE har egentid, for å fylle sitt batteri. Spiller ingen rolle hva du gjør, så lenge det gir deg glede. Da kommer jo mor eller far tilbake i familien og er litt mer i pluss. Det er utvilsomt noe som ganger alle!
Ta på hverandre og si hyggelige ting
Det første som ofte ryker når to slitne foreldre skal prøve å være kjærester midt oppi alt, er komplimenter og berøringer. Husk at det er ofte lite som skal til for at den andre føler seg sett. Så derfor, tenker du noe positivt om partneren din: si det! Få det ut av munnen. Det trenger ikke være store ting! «Jeg setter så stor pris på at du lager kaffe hver dag» kan være noe den andre virkelig verdsetter å høre, særlig hvis det går langt mellom hver gang noe ros kommer din vei. Det samme gjelder berøring, om det er å gi et lite kyss når dere kommer eller går, holde hånden på vei til bilen, eller stryke over overarmen når dere utveksler noe praktisk info, det er med på å si: jeg er her. Jeg ser deg. Jeg bryr meg. Ved å etter hvert slutte med de to tingene, begynner den andre fort å føle seg tatt for gitt. Derfor er dette så viktig. Det er en konstant påminning om at du er glad i kjæresten din, uten at det tar noe særlig tid eller krever så mye. Kom igjen, ta på og si fine ting av og til. Du kommer så langt med det!
Helt til slutt: husk at småbarnstiden er unntakstilstand, dette er den tiden som er tøffest for alle forhold. Det viktigste er å ikke miste deg selv i det, men å ta godt vare på dine behov og grenser. Og når du har overskudd, være raus med kjæresten, det er de små fine tegnene, alt fra blikk, ord, berøringer og tjenester vi gjør for den andre som fyller kjærlighetstanken i forholdet. En tank som er viktig at ikke blir helt tom over tid, for da blir det så tungt og ensomt å være der. Hvis begge har en interesse av å fylle på jevnlig, så klarer dere de tøffeste utfordringene også J
(Trykket først i Kamille)
Les mer om Arrangementer / Kurs og utdanning