Av: Venke Sørli, styrer i Skyttelveien barnehage.
Norlandia Skyttelveien barnehage forteller sin historie: Reisen for Skyttelveien barnehage startet i 2015. Da hadde personalgruppa, og jeg som leder, fått nok av å stadig stå i situasjoner der barn ikke klarte å regulere seg selv. Vi hadde i mange år tenkt at grunnen til denne manglende reguleringen var at de foresatte ikke satte grenser for barna hjemme.
Over tid vokste det seg frem en forståelse for at vi trengte å starte med oss selv, og ikke lenger legge skylden på alle andre. At barna trengte mer støtte i denne reguleringen enn vi hadde tenkt.
Hva ville vi gjøre og hvordan ville vi gjøre dette?
Vi foretok mange søk på internett og endelig «kom vi over» Herdis sin bok Relasjoner med barn – den traff oss midt i hjertet!!
Vi leste alle hennes bøker og hadde foredrag ved Dora og Herdis på en planleggingsdag, samt på en foreldrekveld med foresatte.
Relasjonssenteret het det den gangen, og vi synes det var et så fantastisk ord på et senter. Vi fikk gehør i barnehagens ledelse for å starte vår utdanning der. Vi la kompetansehevingen inn i våre strategiplaner og sendte de første pedagogene på Relasjonsutdanningen for pedagoger, som det het den gangen. Det var stor suksess, og vi kunne se endringer med en gang. Hvordan vi møtte barn, slik møtte de seg selv og oss. For en lykke!
Etter det har vi årlig sendt deltakere på kurs i EQ-kompetanse. I dag har vi også en medarbeider som tar utdanning som EQ-terapeut, da vår ene terapeut har sluttet.
Den største endringen vi ser er respekten og forståelsen personalet har for hverandre og hvorfor vi handler som vi gjør. Dette er et godt utgangspunkt for samarbeid, og ikke minst gjør dette personalet til verdifulle rollemodeller for barna. Vi ser også en stor endring i hvordan vi møter hverandre når det gjelder det personlige språket. Dette øver vi på hver dag, og det funker! Når jeg gir tydelig uttrykk for hva som er bra for meg, gir det deg en mulighet til å dele hva som blir bra for deg. På den måten opplever personalet oftere at de ivaretar seg selv, og de får med det et større rom for å ivareta andre.
Vi har, gjennom mange år, hatt som mål at personalet har en åpenhet for å samarbeide tett og ha tillit til alle i personalgruppa. Dette har mange opplevd som litt skummelt og det har gitt oss mange gode diskusjoner. På vår siste arbeidsmiljøundersøkelse hadde vi «full» skår på de fleste punkter. Men det som gledet oss mest, var at alle ga uttrykk for at de kunne samarbeide og jobbe med alle. Da var jeg som leder utrolig stolt, da hevet vi stettglassene og feiret! Men vi er fullstendig klar over at dette er ferskvare og må jobbes med hver time, hver dag.
Foreldresamarbeidet er i dag en drøm i forhold til hvordan det var før. Nå tar vi alle personlig ansvar for kommunikasjonen og bruker personlig språk. Dette er også noe vi setter ord på i samspillet med de foresatte og med det lærer bort en kommunikasjon basert på åpenhet og ærlighet, uten å fordele skyld eller skam.
De ansatte bruker regelmessig en relasjonssirkel for å kartlegge hvordan relasjonen er til de ulike barna: GUL – varm nær og gjensidig, GRØNN – ukomplisert og gjensidig eller RØD – som preges av mange konflikter og vanskelige følelser hos begge parter.
Den åpenheten og ærligheten som oppstår i denne delingen, blir unik for samarbeidet. Når personalet får mulighet til å være ærlige om hva de føler i samspill med hvert enkelt barn, opplever vi at det åpner seg ny forståelse for hva barnet trenger og en vilje til å gå inn i relasjonene med enda mer empati og et ønske om å forstå, særlig den uhensiktsmessige adferden.
Så jobber vi i små relasjonsgrupper med barna. Der snakker vi om ulike følelser og hvordan de kommer til uttrykk. Dette fører igjen til bedre selvregulering og god selvfølelse for barna.
Barna blir tidlig invitert inn til å tegne/fargelegge sine følelser, spesielt når de ikke får uttrykt seg godt nok med ordene sine. Lykkehistorie; En jente hadde ved flere anledninger tegnet sine følelser og var helt klar over hvor i kroppen hun kjente igjen følelsene og hvilken farge følelsene hadde. Dette var et svært kompetent barn som har jobbet på denne måten i flere år. En dag kom hun til pedagogen og ropte; NN skal vi tegne følelser i dag? NN svarer; Ja det vil jeg gjerne! Barnet roper videre; Da trenger du å ta med gulltusjen!!!
Jeg får frysninger når jeg skriver dette, Tenk hvilken kompetanse og styrke dette barnet får med seg videre i livet. LIVSMESTRING!
Slike historier får min hverdag til å bli helt komplett – da har vi klart jobben vår i barnehagen.
Uten at vi har forsket på dette i barnehagen, så har vi en opplevelse av at vi har roligere barnegrupper, barna regulerer sine egne følelser bedre og foreldresamarbeidet oppleves som tettere og med en mer åpen og ærlig dialog.
Og ikke minst har personalet en opplevelse av at det synet vi har på voksen-barn relasjonen:
- at vi er likeverdig, men ikke likestilt
- at det ikke finnes vanskelig barn, men barn som har det vanskelig, gjenspeiles i vår praksis.
Les mer om EQ-barnehage her!