En reise mot større forståelse av meg selv

Jeg har valgt å skrive om meg selv og hvordan frykten for avvisning har påvirket livet mitt. Dette er noe jeg ikke alltid har vært bevisst på.

Av: Merete Jakobsen, kursdeltaker på EQ-kompetanse

Det er først de siste årene har jeg begynt å bli bevisst på sammenhengen mellom erfaringene mine fra barndommen, utfordringene jeg møtte i oppveksten og måten jeg forholder meg til meg selv og andre på i dag.

Jeg vokste opp som den eldste i en søskenflokk på fire. Foreldrene mine fikk fire barn i løpet av fem år, noe som naturlig nok krevde mye av dem. I dag kan jeg se tilbake med forståelse for hvor krevende denne livsfasen må ha vært. Samtidig satt jeg som barn ofte med en følelse av at det ikke helt var plass til meg.

Den som klarte seg selv
Jeg ønsket mer nærhet, en klem eller bare det å få sitte på fanget til mamma eller pappa. Oppmerksomheten gikk naturlig nok ofte til de yngre søsknene mine, som også hadde behov for omsorg. Jeg lærte tidlig å være den som klarte seg selv. Jeg tok ansvar, hjalp til og prøvde å ikke kreve for mye. Etter hvert ble dette en måte å oppføre seg på – det ble min måte å være i verden på.

Jeg fikk ofte høre at jeg var hjelpsom og flink. Mamma var hjemmeværende og mye alene med oss barna, mens far jobbet lange dager. Jeg forstår i dag hvorfor det ble slik, men jeg ser også at rollen min som den flinke og selvstendige hadde en pris. Jeg ble god til å se andres behov.

Frykten holdt meg tilbake
På skolen ble denne usikkerheten tydeligere. Jeg var ofte redd – redd for å snakke høyt, redd for å rekke opp hånden, redd for å misforstå og redd for å gjøre feil. Jeg turte sjelden å be om hjelp, selv når jeg trengte det. Frykten gjorde at jeg ofte holdt meg tilbake. I stedet for å risikere å feile, lot jeg ofte være å prøve.

Da jeg var ti år gammel, flyttet familien til et nytt sted, og jeg begynte på en ny skole. Overgangen ble stor. I tillegg til å finne meg til rette i et nytt miljø måtte jeg gå fra bokmål til nynorsk som hovedmål. Det var lite tilrettelegging for elever som kom fra bokmål, og jeg kjente meg ofte usikker.

En hendelse som jeg husker godt, var da jeg skulle skrive norsk stil, og jeg skrev slik jeg alltid hadde gjort – på bokmål. Da jeg fikk oppgaven tilbake, var store deler av teksten understreket med rød skrift. Læreren hadde skrevet nynorskformen under ordene jeg hadde brukt. Trolig var det ment som hjelp, men det jeg kjente på var skam og utilstrekkelighet. Jeg satt igjen med en sterk følelse av å ikke mestre.

Når jeg ser tilbake, forstår jeg at slike opplevelser var med på å forsterke noe som allerede lå der. En uro for å gjøre feil. En frykt for å bli vurdert og ikke være god nok. Gjennom ungdomsårene ble denne følelsen en del av måten jeg så på meg selv.

Indre kritiker
Samtidig vokste det frem en indre kritiker som stadig kommenterte det jeg gjorde. En stemme som pekte på mangler, sammenlignet meg med andre og sjelden lot meg kjenne meg helt tilfreds. I dag ser jeg at mye av dette kan forstås som frykt for avvisning. En redsel for å bli sett, men samtidig ikke bli akseptert.

Kanskje ble det tryggere å trekke seg tilbake enn å risikere å bli såret. Kanskje lærte barnet i meg at det var best å tilpasse seg og ikke ta for stor plass. I dag klarer jeg i større grad å kjenne på, undre meg over og akseptere mine smerteuttrykk og verneskjold.

Ytrestyrt
Jeg har i stor grad levd ut ifra det jeg trodde ble forventet av meg, og har vært god til å stille opp for andre, men ikke alltid like god til å lytte til mine egne behov. Det har gjort det vanskelig å ta valg, særlig når det gjelder utdanning og arbeid. Jeg kan bli usikker på hva jeg egentlig vil, og redd for å velge feil.

– Når man bærer på en grunnleggende tvil om egen verdi, kan selv små avgjørelser oppleves som store.

Jeg ser også at min tillærte væremåte har hjulpet meg i arbeidslivet, siden jeg både var hjelpsom og likte å arbeide. Det ble en måte å bli sett, å få annerkjennelse på. Samtidig har voksenlivet gitt meg muligheten til å forstå meg selv på en ny måte.

Å våge å være sårbar
I forholdet til mannen min har jeg fått øye på sider av meg selv som tidligere har vært vanskelig å forstå. Han møter meg med omsorg, varme og tålmodighet. Jeg kan fortsatt kjenne på en indre usikkerhet mellom ønsket om nærhet og frykten for å bli avvist. Derfor kan jeg av og til trekke meg tilbake, selv når det jeg egentlig lengter etter, er å komme nærmere. Å våge å være sårbar er en av de viktigste veiene til ekte kjærlighet.

EQ-terapi har vært en viktig hjelp på denne veien. Gjennom arbeidet jeg og min mann har gjort sammen, har vi lært å møte hverandre med større respekt, forståelse og åpenhet. Det har gjort det tryggere for meg å uttrykke egne behov og sette ord på det jeg føler. Jeg har også blitt mer bevist på konflikthemmende og konfliktfremmende språk.

Også i relasjonen til mine søsken kjenner jeg igjen disse mønstrene. Jeg ønsker mer kontakt, mer tid sammen og et sterkere fellesskap. Flere ganger har jeg tatt initiativ til samvær, for eksempel dagsturer og felles middager. Når engasjementet ikke alltid blir møtt på samme måte som jeg håper, kan jeg kjenne på både skuffelse og avvisning.

Jeg forstår at søsknene mine har sine egne liv, behov og prioriteringer. Jeg kan ikke forandre dem, men jeg kan være åpen om hva som er viktig for meg. Ett av mine kjærlighetsspråk er tid, og det å være sammen med menneskene jeg er glad i betyr mye for meg. Derfor kan slike situasjoner bli ekstra sårbare.

Sårbarhet er ikke et tegn på svakhet
Jeg legger også merke til at frykten for avvisning fortsatt kan dukke opp i nye sammenhenger. På EQ-samlinger har jeg for eksempel kjent på uro når jeg skal dele noe foran andre, spesielt på inn- og utmeldinger. Jeg kan bli redd for å formulere meg feil eller for hvordan det jeg sier vil bli oppfattet. Men nettopp disse situasjonene har lært meg noe viktig:

Hver gang jeg våger å dele det som er ekte, oppdager jeg at jeg kommer nærmere både meg selv og andre mennesker.

– Jeg har erfart at sårbarhet ikke er et tegn på svakhet, men et uttrykk for mot. Når jeg setter ord på det som rører seg på innsiden, skaper det ofte kontakt i stedet for avstand.

Gjennom arbeidet med denne oppgaven har jeg fått en dypere forståelse av meg selv og egne reaksjonsmønstre. Jeg ser nå tydeligere hvordan erfaringene fra barndommen har formet måten jeg møter livet på.

Samtidig ser jeg at jeg ikke lenger er den samme som før, jeg er i ferd med å bli bedre kjent med meg selv og mitt indre barn. Hver gang jeg våger å vise hvem jeg er, uttrykke det jeg føler eller stå opp for det som er viktig for meg, tar jeg et skritt i retning av større frihet.

For meg handler veien videre om å møte meg selv med større omsorg og forståelse. Det handler om å våge å være sårbar, stole mer på egne valg og verdier – finne trygghet i vissheten om at jeg er god nok akkurat som jeg er.

Kanskje handler personlig vekst nettopp om dette – å gi seg selv det man en gang savnet.

Å møte seg selv med varme, aksept og tålmodighet, det å forstå sin egen verdi og ikke være avhengig av andres bekreftelse.

I dag vet jeg at jeg ikke trenger å være perfekt for å være verdifull. Jeg trenger ikke alltid å være flink, sterk eller tilpasningsdyktig. Jeg kan være meg selv, med både styrker og sårbarhet. Og kanskje er det nettopp der, den største friheten ligger?

Ønsker du en bedre relasjon til andre mennesker?

Kurset EQ-kompetanse henvender seg til deg som ønsker å lære mer om relasjoner. Du vil få en større forståelse for hva som skjer i samspillet mellom mennesker, og hva som ligger bak reaksjoner og handlinger hos deg selv og de du har rundt deg.

Nye kurs starter høsten 2026
Oslo: Oppstart 19. august – les mer her
Bergen: Oppstart 15. september – les mer her
Digital: Oppstart 23. september – les mer her

Lurer du på om dette kan være noe for deg? Vi hører gjerne fra deg.
E-post: post@eqi.no Tlf: +47 413 10 600 eller fyll inn: Kontaktskjema